Det skjulte Sørland

Smil med blottet tanngard

Vilhelm Krag definerte Sørlandet som kysten mellom Risør og Flekkefjord. Likevel lar han sine herlige Ny Hellesund-figurer Morten og Silius besvære seg over "...en forbanka østlending fra Grimstad". Gabriel Scott var mer selektiv. For ham gjaldt bare kysten Lillesand og Mandal, For feriefolket er Sørlandet et begrep, men det har også en annen side som de færreste av dem kjenner.

Tekst: Jon Winge

Sørlandet er en ordkaramell som smelter behagelig i munnen og gir søte fornemmelser om sol over varme svaberg og snekker som tøffer stille mellom holmene. I manges bevissthet slutter Sørlandet ved Kristiansand, men det endrer seg bare en smule og blir etter de innviedes mening bare enda finere. Likevel: For mange av våre lesere er dette en ukjent kyst.
Så snart vi passerer Flekkerøya og Ny Hellesund, legger vi merke til at landskapet skifter karakter. Øyene blir høyere og brattere, skogen står kraftigere og store trær kan vokse helt ned i vannkanten. Det går ikke sørover lenger. Fra nå av "går det rett vest", som skipperen sa da han drakk kompasspriten. Du er i Vest Agder, nærmere bestemt på sjøkart nummer ti.
Farvannet åpner seg med små, kollete øyer mot Søgne i nord og øygruppene Songvår og Uvår i havgapet. Tånes er et lite kapp som må rundes på vei mot neste øyrike omkring den store Skjernøy med Tregdeleia innenfor, før Mannefjorden og Mandal lager et naturlig skille midt på kartbladet. Videre vestover ligger neste øygruppe, og denne gangen er det Hille som har hovedrollen. Så blir det åpent noen mil, mens det er mange små fjorder og øyer innenfor. Ute i havdisen mot sørvest ligger nå forunderlige Våre og Udvåre, og så er det Lindesnes neste.
Utenfor ruller Ytre Skagerrak, mens Nordsjøen kommer støtende rundt Lindesnes, og sjøen bærer ofte preg av at de to hav nappes om herredømmet.

Begrepet Sørlandet gir positive vibrasjoner uansett tid på året, og vi fortrenger gjerne at den blide kyststripen i sør også rammes av vinter. Ja, vinteren er faktisk betydelig hardere der i sør enn for eksempel i Lofoten, hvor Golfstrømmen gir høyere middeltemperatur og holder havet isfritt. På Sørlandet kommer vinterstormene i kø fra Nordsjøen, og det sommerblide Skagerrak, som for øvrig ikke bestandig er like smilende om sommeren heller, driver av is.
Det bor folk der da også. Og om snekkene står trygt på land, går skipstrafikken fortsatt der ute, eller i leia, som nå glefser med frådende brått og forræderiske båer. Når været slår seg vrangt her ute, er det best å komme seg i havn. Den viktige skipsfarten på Nordsjøen måtte ellers holde godt klar av denne kysten der den gikk med trelast på England og Holland.
Man skulle tro det bare var å krysse midt mellom Jylland og Sørlandet, men i seilskutetiden var det ingen spøk å gå over stag med en søkklastet skute når vinterstomene herjet og rigg og seil ble tunge av is.
Og navigeringen ble problematisk i overhendig vær. Lindesnes fyr var et viktig landemerke allerede i middelalderen, og når vi får høre at det ble opprettet et bifyr ved siden av hovedfyret for å skille det fra fyret på Skagen, får vi en ide om hvordan det sto til. Jyllands vestkyst konkurrerer for øvrig med Sørlandet i antall skipsforlis, men kampen ender uavgjort, for de er nær sagt utallige på begge "portstolper" i Skagerrakporten, som farvannet etterhvert kom til å hete.

Det var ikke bare seilskuter som møtte sitt endelikt mot "blide sørlandsskjær". På Kneblingene, eller Kniplingene som de kaltes på de gamle sjøkartene, like utenfor leia, øst av Skjernøy, står for eksempel minnesmerket over dampskipet Savonmaas forlis. Her mistet hele besetningen på 26 mann livet natt til den 20. januar 1937. Det var for øvrig i den samme stormen at de berømte redningsaksjonene fant sted utenfor Jæren. "Leda" og "Venus" berget da mannskapene fra henholdsvis "Karmt" og "Trym", to eldre frakteskuter som begge ble bølgenes bytte samme natt.
For oss båtfolk ligger Kneblingen som et forlokkende mål ute i skjærgården. Det går forholdsvis greit å komme inntil med baugen i den lille bukta på nordsiden. Derfra går det et slags tråkk ut til den dystre, sorte pyramiden som minner oss om at havet tar hva det vil når det er i rett lune.
På en minneplate i bronse kan du lese navnene på 26 sjøfolk som satte livet til den vinternatten i 1937. Ofte ligger det blomster der. Gjør det ikke det, kan du jo selv plukke en bukett av de vakre skjærgårdsblomstene som "staar og neier for ingens øine", for å stjele litt fra Hamsun. Men når kvelden kommer sigende, er det på tide å komme seg hjem. Kneblingen byr ikke på nattehavn. Det skulle dessuten ikke forundre meg om du fikk høre sukkene fra 26 ulykkelige sjeler i månelyse netter om du ble værende der ute for lenge.

“D/S Savonmaas” siste reis

Beretningen om det finske dampskipet Savonmaas forlis er sterk lesning. Den forteller hvor maktesløs man kan bli når januarstormene raser på sørlandskysten.

Vinterstormen uler med usedvanlig kraft fra sørvest den 19. januar 1937, temperaturen synker under null og snøfokket driver. Utpå kveldingen kjenner fyrvokteren på Songvår en eim av kullrøyk i vindkastene. Ved midnattstid spraker det i høyttaleren på Flekkerøy Radio: SOS! SOS! Steamer Savonmaa touched ground outside Songvaar! Så blir radioen stille. Der ute kjemper et dampskip sin ensomme kamp mot naturkreftene og den glefsende kysten.
Fyrbøter A.H. Grönroos fryser såvisst ikke. Fra broen er det kommet ordre om full fart, og på fyrdørken sliter grimete menn over kullskuffene mens det glødende lysskjæret fra de åpne fyrdørene flakker over svette kropper i en svart, dampende grotte av skipsstål. Dypt der nede er skipets bevegelser ikke så voldsomme, likevel går fyrbøterne av og til bannende over ende på den glatte ståldørken når skuta begraver baugen i en ekstra sværing.
Den finske 2700-tonneren Savonmaa er på vei fra Finland til Manchester med trelast og gravstøtter! Hun møtte uværet så snart hun rundet Skagens rev, og ble satt langt mere vestlig en godt var. Den 43 år gamle skipperen Ragnar Bächmann vet det, og han fører et bestikk som korrekt nok forteller ham at han kommer faretruende nær sørspissen av Norge. Han ber maskinrommet om all den kraft de kan levere på propellen for å presse skuta høyt nok opp mot stormen til at de står klar av Lindesnes og får fritt hav på vestsiden.
Det mørkner og gjennom kavet kan han lese blinkene fra et fyr forut om styrbord. Måtte Gud gi det er Lindesnes! Men det blinker ikke trygt og hvitt hvert tyvende sekund, som det skal. Det blinker mye, mye hurtigere. Et blikk i fyrlista avslører den grusomme sannhet: Det er Songvår fyr, og foran dem ligger skjærgården, bare fire mil unna og midt i vindøyet! Savonmaa setter baugen mot sjøene og kjemper seg fram, meter for meter.
I ettertid kan vi kanskje kritisere kapteinen for at han ikke vendte skuta og kom seg nordøstover, men vi vet jo hvor store krav et rederi stiller til sine kapteiner om å seile, uansett. Tenk bare på den ulykkelige kaptein Larsen på Scandinavian Star. Det kan dessuten godt være at kaptein Bächmann ikke våget å tørne breidsida mot de enorme sjøene. Kanskje hadde han intet valg, men måtte holde kursen slik den var.
Timene går og rett forut driver det svære, hvite skumstriper mot dem. Et illevarlslende omen, som snart bekreftes, for plutselig skimter folkene på broen at hele sjøen blir hvit rett forut. Det bryter over grunner og skjær på alle kanter!
På fyrdørken sliter de som slaver med å fôre det store, prustende og hvesende dyret med kull. Damptrykket må holdes på topp, og de aner at det gjelder livet. Da kjenner de det: Skuta skjelver, dørken dirrer under dem og de hører hylet av stål mot stein. Så er det over. Chiefen, B. Gustafson, peiler rommene og får visshet for det alle vet: Skuta er lekk! Kapteinen sender SOS, og pumpene går for fullt. De har revet opp bunnen mot de lumske grunnene rundt Ballastsjærene.
Både Tjøme Radio og Blåvand Radio oppfanger nødsignalet, men kan intet gjøre. Fra Flekkerøya radio får de kontaktet losoldermannen i Kristiansand, og han rådfører seg med havnesjefen og den finske konsul, men den eneste redningsskøyta i nærheten er en gammel seilskøyte som ligger i Ny Hellesund. Situasjonen anses som håpløs, og man beslutter å vente til daglyset kommer før man gjør noe. Befolkningen langs kysten blir ikke varslet.
Imens kjemper Savonmaa sin håpløse kamp. Hun har alt fått dødsstøtet og seiler nå på nådetid, men utpå morgenkvisten er tiden ute. Foran dem reiser Kneblingen seg av kavet, og de har ingen mulighet til å gå klar. I et siste forsøk på å berge liv, setter skipperen skuta rett opp i en kløft sydøstligst på den største øya. Hun går i berget med baugen først, men slås sideveis av bråttene og blir liggende og hugge med styrbord side mot fjellveggen mens naglene springer og forvridde stålplater skriker og jamrer seg.
Kaptein Bächmann beordrer alle mann fra borde, og sjøfolkene søker å berge seg som best de kan. Noen forsvinner i kavet med det samme, noen river fingrene til blods mot klippene mens sjøene ubønnhørlig sliter dem med seg ut igjen. Fyrbøter Grönroos er den eneste som får fast grunn under føttene. I bare skjorteermene sjangler han opp over øya og søker ly bak en liten hammer. Han er dyvåt, stormen hyler med uforminsket kraft og det snør vannrett. Temperaturen er minus fire...
I grålysningen går to fiskeskøyter ut fra Flekkerøya i øst. Vinden har løyet noe, men havet er sværere enn de erfarne fiskerne noen gang har sett. De forstår fort at de må lete lenger vest, og halvveis mot Ballastskjærene får de øye på vraket av Savonmaa ytterst på Kneblingen. Hun er fullstendig knust, og akterskipet er det eneste som fortsatt stikker over vann. De går så nær de våger, men ser ikke tegn til liv. Eneste mulighet for å finne overlevende må være på land. Lokalkjente som de er, kommer de seg velberget rundt bråttene og inn på nordsiden av øya.
Kneblingen er et kjært utfartssted på myke sommerdager, men selv da kan det være vanskelig nok å komme seg på land. En landstigning i vinterstorm er egentlig umulig, men Sakkarias Johannesen og Martin Nilsen Kjellevik kaster sjøstøvlene på land og hopper etter! Så leter de i fokksnø og kav i to timer uten å finne folk. Hadde de gravet i snødriven under den lille hammeren, ville de ha funnet fyrbøter A. H. Grönroos. Det kom de ikke på å gjøre, men det spilte nok ingen rolle da.
Den 21. januar begynte bergingen av lasten under ledelse av lensmann Askildsen fra Mandal. Noen ganske få av de omkomne sjøfolkene ble funnet, blant annet A. H. Grönroos, der han satt stiv og sammenkrøpet i snødriven.
Mandals befolkning ble dypt grepet av den store tragedien, og mange følte at det ikke var blitt gjort nok. Nå ble det i alle fall reist et verdig minnesmerke på Kneblingen. Mytene sier at den vakre, sorte pyramiden ble bygget av gravstøtter fra Savonmaas last, men dette blir bestridt av folk som mener å ha greie på det. Da monumentet ble innviet sommeren etter, var det mer enn seks tusen mennesker på Kneblingen som ville vise de omkomne den siste ære. Men det kom ingen fra Flekkerøya. Sakkarias Johannesen og Martin Nilsen Kjellevik, som var de eneste som virkelig hadde våget et bergingsforsøk, var blitt skarpt kritisert for at de ikke hadde funnet fyrbøteren den morgenen. Mens lensmann Askildesen, som ledet bergingen av lasten etter at stormen hadde gitt seg, ble tildelt ordenen Finlands Hvita Ros...
Det hadde ikke manglet henstillinger, men Savonmaas forlis førte til at Fyrdirektoratet endelig fikk satt opp lykt på Ballastskjærene. Det ble dessuten opprettet kystradiostasjon på Lista, og Mandal Sjømannsforening satte i gang en aksjon som resulterte i redningsgeværer på Udø, Skjernø, Hille og Lindesnes.