Roser til Risør

ROSER TIL RISØR

Av Anne Marit Klokk

Den tiende trebåtfestivalen i Risør fortjener blomster. Festivalgeneral Leif Nilsen lovet i fjor å satse på kvalitet og ikke kvantitet. Det har han holdt. Nesten. Til tross for 30 flere utstillere enn i 1992, var Risørs indre havn denne gang velsignet fri for elementer som ikke har noe med trebåter å gjøre.

Den mest iøyenfallende forandringen fra tidligere år var bedre plass og muligheter for å bevege seg innerst i havnen. På tvers lå den vakre galeasen "Havnøy" fra 1890, landets eldste flytende ishavsskute som i dag er skoleskip for ungdom i Tønsberg. I bassenget innenfor lå små nybygde hverdagsbåter og eldre restaurerte søndagsbåter, alle åpne, praktiske og vakre bruksbåter i forskjellige varianter. Denne gangen hadde man klart å belegge alle bodene på land med relevante produkter innenfor rammen av hvordan en trebåtutstilling bør være.
Lørdagen smalt til med godvær i vanlig festivaltradisjon og folk strømmet til i tusentall. Man regner med et besøkstall på rundt 25.000 etter tre dager. Hovedmengden var nok innom lørdag. Likevel var den beryktede "sild-i-tønne"-følelsen kun merkbar i Sildekongens hjørne, og da i en mer direkte betydning. Folk kunne faktisk bevege seg rundt på land og langs bryggene og beundre de mange vakre småbåtene, se småbåtbyggeren, knivsmeden, knivsliperen, repslageren, bødkeren, seilmakeren, riggeren, garnbøteren, fendermakeren, treskjæreren, bronsestøperen og koppersmeden i arbeid.
Foran podiet på dekket av "Havnøy", hvor konferansier Jarle Bjørklund også denne gang sørget for å binde det hele sammen og styre underholdningsinnslagene med stødig røst, benket folk seg for å ta en pust i bakken. Enkelte familier stilte i fire generasjoner og hadde med niste og termos. Stemningen var passe avslappet og politisjef John Ellingsen i Risør var rimelig fornøyd. Dette arrangementet er tross alt blitt gigantisk for denne lille byen, og det trekker mange tilreisende og ukjente faktorer. Men det ble sagt at det var færre skit fulle folk under årets festival enn i fjor. Kanskje det skyldtes regnværet på fredag. Da var det som vanlig midnattskonsert med Arja Saijonmaa for dem som liker det.
De fire regattaene for henholdsvis klassiske båter, robåter, totaktere og hurtiggående runaboats var populære innslag, der folk fikk se båtene i aksjon. For oss som har fulgt Risør Trebåtfestival gjennom ti år, fra den spede begynnelsen til den stormønstringen det er blitt i dag, er det relevant å trekke en parallell med den generelle interessen for trebåter i Norge. Vi føler sterkere enn noen gang for trebåtens fremtid. Om ikke etterspørselen etter nye båter er overveldende, er det utolig hva som er trukket fram fra låver og sjøbuer av gamle erværdige skrog som er blitt restaurert etter alle kunstens og kjærlighetens regler. Vi så hundrevis i Risør. De lå linet opp langs bryggene utenfor selve festivalområdet og var med på å kaste glans over festen og skape den riktige atmosfæren.