Håværet: MTB-drama ved Sandøy

Historie fra leia: MTB-drama ved Sandøy

Torpedoer og rømmegrøt

Håværet vest for Sandøy på Romsdalskysten 5. mars 1945: Tre MTB-er legger seg til å vente på en tysk konvoi som skal senkes. Først blir de avslørt av tyskerne på Ona fyr, men vakten tier om det han ser. Dagen etter blir de avslørt av en mor som ikke har sett sønnen på fem år. Hennes våpen er rømmegrøt.

TEKST: ATLE KNUTSEN

Trafikken over Nordsjøen i krigsårene tør være kjent for mange. En strøm av fartøyer gikk mellom Shetland og inn til den okkuperte norskekysten, ofte med lommekjente fiskere som loser i en beksvart skjærgård. Resultatet av operasjonene var helt avhengige av deres kunnskap om farvannet.
Da de tre norske MTB'ene 709, 715 og 717 nærmet seg kysten denne marsnatten, sto kvartermester Jakob Sandøy på brua. Han hadde ikke vært hjemme siden han fem år tidligere stakk fra fienden med fiskebåten sin. Ingen hadde hørt fra ham siden. Nå var han cox (los) på MTB 717, rett utenfor stuedøra hjemme der familien ikke ante noe om hva som foregikk.
En tysk konvoi var varslet over Hustadvika, og skulle gå den indre skipsleia øst om Ona. Skipene skulle senkes. Med seg om bord hadde MTBene også forfatteren og filmfotografen Bredo Lind. I sin bok "Med MTB i Øygarden", skriver han:
"Plutselig skjærer en skarp lysbunt gjennom mørket og lager en svær lysning på himmelen i nordøst. Det er lyskasteren på Ona. Lyskasteren svinger og står bent på båtene, men det er noen holmer mellom, så de lave MTB-ene går i skyggen av disse. Vi ser silhuettene av de nakne holmene mot lysflommen som lager en gyllen glorie langs toppen. Herregud, så glad jeg var i de holmene i det øyeblikket! Hadde de sett oss? Det så nøyaktig slik ut. Det var ikke tid til å spørre. Alle var stille og stirret ut i natten."
Det viser seg senere at det var en fransk soldat i tysk tjeneste som hadde vakt på Ona denne kvelden. Han må ha sett båtene, men unnlatt å rapportere det han så. Flaks gjorde at MTBene fikk operere i fred. For på den militære flyplassen Gossen mindre enn en mil unna sto 32 kampklare jagerfly. Men faren for å bli oppdaget var ikke over med det.

Avslørt

De tre båtene går i posisjon ved Rødholmene. Seks 21 tommers torpedoer ligger klare på dekk. Ingen tysk konvoi kommer den natten. Dagen gryr og de må gå i dekning. Jakob Sandøy loser båtene inn i Klenstraumen mellom Mitre Håværet og Stor-Håværet. Kanalen er trang og MTB 715 går på grunn. Stemningen blir hektisk om bord. Etter to forsøk klarer de å trekke båten av båen og får lagt seg til rette under berghammeren, godt dekket av kamuflasjenett.
Bjørn Sandøy, Jakobs søskenbarn, forteller videre:
"Det var en grå og kald morgen med snø i lufta. Båtene ble liggende hele dagen, og de speidet etter alt som rørte seg. Et fly som kom langs kysten skapte alarmberedskap. Flyet forsvant uten at noe hendte. Om kvelden tok de nok en gang ned kamuflasjen, gikk i posisjon ved Rødholmane og ventet. Tålmodighet prøves, men ingen tegn til fienden. Nok en gang må de gå i dekning i Klenstraumen.
Utpå morgensiden ser de fiskebåten "Heim 1" gå forbi. Både Jakob og kona hans Gudrun er utvitende om at de aldri har vært så nær hverandre på fem år. Gudrun er om bord i "Heim 1", på vei til Ålesund.
En annen båt passerer dem. De skimter tyske offiserer blant passasjerene. Så blir alt stille igjen. Utpå formiddagen kan de studere tyskernes morgengymnastikk på Husøya. Stillhet. I den trange Klenstraumen kommer karene inn i en rytme, en rytme som brått blir brutt.
En færing skåter seg langs holmene. Det er Olav i Nestegarden som skåter seg sakte inn mot straumen. Til sin forskrekkelse ser han at den nesten er stengt! Karene under nettet hadde observert fiskeren lenge, men det var strengt forbud å vise seg utenfor kamuflasjen. Mens Olav med forsiktige åretak nærmer seg båtene, ser han hele tiden forundret på dette nye i Klenstraumen. Noen meter fra MTB-ene blir han i tvil. Er det venn eller fiende? Bjørn Sandøy forteller:
"Da går en mann på 717 ut av nettet. Det er Jakob. Han vinker på Olav, og det blir et rørende møte mellom sambygdinger." Jakob kunne by Olav på en real virginiasigarett, et kjærkomment avbrekk fra det "hjemmeavla" lommerusket han var blitt vant med. Og etter en god middag med en Churchill-sigar som avslutning, og legger Olav seg på årene mot Sandøy igjen.

Jentebesøk

Ryktene begynner å gå. Inne på Sandøy er to søstre sprekkeferdige av nysgjerrighet, og sammen med sin kusine bestemmer de seg for å ro ut til Stor-Håværet og hente skjellsand til hønsene. De vaktsomme blikkene under kamuflasjenettene ser jentene lenger før de ser dem.
Bredo Lind skriver i boken:
"Jeg skal si det ble liv i gutta på akterdekket. Tenk, ekte norske jenter da, gett! "Gulosten" ble så ivrig at han kom frem av kamuflasjen, tross i fempundsboten, og ropte: "Men kom da jenter. Vi er gode nordmenn, jo. Ikke no' å være redd for her!" Han var en kar som var forberedt på alle eventualiteter. Han tryllet frem en pakke sjokolade som han bød frem med en elegant håndbevegelse: "Bare gode saker her om bord!" Han ville bøte på det stygge synet av kanoner, maskingeværer og de skjeggete sjørøveransiktene som stakk frem av hullene i kamuflasjen.
De kom. Sakte, men sikkert andøvet de båten opp mellom MTB-en og fjæra. De friske ungpikeansiktene var et uvant syn. De smilte opp til oss.
"Hva er det dere gjør for noe da?" spurte en av dem, liksom litt moderlig bebreidende. Slik som man snakker til guttunger som er ute på gale streker. Det ble ikke tid til et passende svar.
"Næmen, er det ikke han Jakob da!" ropte en lyshåret attenåring. I et par byks var hun ute av båten og opp på land. Der sto Sandø i blå kvartermesteruniform.
"Så stor og kjekk du er blitt!" ropte hun og slo hendene beundrende sammen. Nå var den andre søsteren kommet på land også. For to var søstrene til Sandø, og den tredje var en kusine.
Gjensynsgleden må ha vært stor, etter fem års atskillelse. Og farene ved å møte "fienden" som frekt hadde lagt seg til på tysk territorium, var stor. Derfor var det på høy tid for MTB-ene å reise tilbake til Shetland - selv med uforrettet sak.

Rømmer landet

Så snart skumringen kom, tok de ned kamuflasjenettet og startet motorene. Idet de er på vei ut fra Klenstraumen, kommer den tredje færingen roende med Jakobs mor på aktre tofte. Det første hun tenkte på da hun hørte om Jakob, var at gutten måtte ha mat. I den lille færingen har hun et digert spann mellom beina, og mens båtene skyter fart med kurs for Shetland skifter spannet hender mellom rekkene. De mørklagte, grå båtene går inn i natten. Om bord har de rømmegraut i barten.

Kilder: Bjørn Sandøy, Sandøy. Bredo Lind: Med MTB i øygarden, Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo 1950.