Alders lille spøk

Alders lille spøk

Hva er det å si om deg? Du som bare er gammel, kald og stygg.

TEKST: ATLE KNUTSEN

Komme deg på land, burde du. Under en presenning så jeg slapp å se deg. Slapp å se at du er så ertende vakker og full av erfaring. Ingen gidder å koste et opplag på deg. Du som har skjegg av iskrystaller og er ru av grønske og skjell. Spjelket ror har du også, og fenderlisten din kan ingen huske hvor ble av. Du ligger og speiler deg i ruglete nattis. Hvem tror du at du er? Speilbildet ditt er utydelig. Slik blir det når du ufullkommen og falleferdig. Noen har sikkert glemt deg, fordi du er blitt for besværlig. For kravstor. Det skal nok noe til å for dra deg i gang. Og da klarer du ikke holde tritt med noen, det vedder jeg på. Så fryser det skikkelig til, og så springer du lekk. Til våren synker du. Da er du blitt helt umedgjørlig. Men neida. Du ligger der og gløder du, slik at man ikke kan ta øynene vekk fra deg. Jeg måtte til og med feste deg på film. Og sette på musikk og ta en øl da jeg kom hjem. Fordi du var så utidig å ha sjel og verdighet. Frekk nok til å ligge der hemmelighetsfull, midt i glaninga på folk - med en historie å fortelle. Uten å røpe det minste.
"Dance me to the end of love", synges det. Det er nok slik det blir. Du har fortsatt draget. Kjærring!