På tokt med Christian Radich

På tokt med Christian Radich

Knut Egils tøffe tak

Knut Egil Hess (15) er døv etter en hjerneskade. Han har intet talespråk. På tokt med Christian Radich er han likevel en fullverdig del av mannskapet.

TEKST: JON WINGE

Knut Egil Hess er fullstendig døv etter en hjernehinnebetennelse med stor talesenterskade da han var ti måneder gammel. Han fikk aldri noe verbalspråk.
Han er en kvikk og oppvakt gutt. Men skolen taklet ham ikke riktig, og han fikk betydelige problemer der. Mamma Kathrine er heldigvis lærer. Da Knut Egil ble døv, utdannet hun seg som spesialpedagog for hørselssvekkede for å kunne ligge i forkant. Det har hatt stor innvirkning på hans utvikling. Han er flink i matematikk, og heldigvis kan han kommunisere med et tastatur og for eksempel lage tekstmeldinger og ta bilder og sende dem med mobiltelefon.

Tredje gang ute

Impulser er av største betydning for Knut Egil, så Kathrine reiser mye med sønnen. Dette er deres tredje tokt med Christian Radich. Opplevelsen av fellesskap er sterk. Knut Egil ble fort populær om bord og fikk mange nye venner på hvert tokt. Katrhine Hess forteller at det faste mannskapet om bord må gis stor del av æren for at Knut Egil trives og klarer seg så godt på båten. De er klar over hans funksjonshemming, og gir mor og sønn alltid 8-12-vakta. Han får like mye ansvar som enhver annen.
Knut Egil ser som en falk og han klatrer som en ape etter åtte sesonger med klatreinstruksjon i Thailand. Hvis de trenger hjelp på røylen (det øverste seilet), spør de gjerne Knut Egil. Han sikrer seg automatisk og blir ikke distrahert av støy etc. Sjøfolk i gamle dager brukte jo tegn til hverandre hvis vinden bar feil vei. De samme tegnene er gangbare i dag, og Knut Egil bruker dem i sin dagligtale. Han husker som en elefant.
Det er nok bedre å være funksjonshemmet i dag, hvor flere gis anledning til å utvikle sine sterke sider. Knut Erik trener for eksempel alpint i Heming og har for vane å vinne NM for handikappede. Nå er han oppfordret til å trene for deltakelse i Deafolympics 2007 i USA, og det går han inn for. Kanskje har vi en OL-mester her?

Samhold og opplevelser på havet

Under 27 hvite seil

Noe lokker og drar i oss båtfolk. Noen drar på langtur, for andre er det nok å komme utpå og finne en knatt eller en strand å gå i land med grillen og bademadrassen.

Båten vår kunne egentlig flytt hvor som helst der vannet er salt, for å si det sånn; det er bare en uhyggelig mengde nautiske mil imellom oss og for eksempel Copacabana.
Du tenker kanskje ikke på det når du står ut fjorden på vei til Godvika, men kjenn etter, så føler du kanskje noe du også. Du er her, nå. Der ute – bare videre – ligger resten av verden.

Havet for alle som vil

Noen få utruster for ”den store turen”, og gjennomfører den. Vi bringer stadig reportasjer om det her i Båtmagasinet.
Men så drastisk behøver man jo ikke gjøre det. Det går an å oppleve havet likevel. Vi er jo så heldige at alle kan få en smakebit, større eller mindre, etter ønske og evne. Vi har da hele tre havgående skværriggede skuter med plass til alle som vil være med. Og programmene er noe for enhver. Du kan seile mellom havner på Vestlandet, eller prøve deg på Havet.
Du kan mønstre på som medseiler og oppleve hva det vil si å være sjømann fra den tiden da våre stolte sjømannstradisjoner ble skapt.
Selv gikk vi om bord i Christian Radich i Antwerpen for å seile ut Den engelske kanal, Nordsjøen, rundt Skagen og ned til Ålborg, et tokt som tar en uke. Slik seiler skuta hele sesongen – fra havn til havn. Det er bare å velge tidspunkt og type seilas som passer. Enkelte legger er rene sjarmøretapper, som for eksempel fra by til by på Vest- og Sørlandet. Andre er med over landegrenser, i Østersjøen og Nordsjøen. Ja gjerne Amerika, for den sakens skyld. En tur rundt under skansedekket om bord viser plaketter og skjold fra hele verden. Skuta er kosmopolitt, som så mange av sine eldre søstre på de syv hav.
Christian Radich planlegger til og med en jordomseiling 2006-07. Du kan du være med å runde Kap Horn for seil om du vil. Da får du for øvrig rett til å bære gullring i øret, noe som egentlig kun tilkommer en ekte Kap Horner. Det var sjømannens ypperste prydelse.

Hjertelig til stede

Som medseiler får du fast køye eller hengekøye på banjeren etter ønske og går sjøvakter – fire timer på og åtte timer av, døgnet rundt.
Noen ganger viser havet seg fra sin beste side, og det er stille og rolig på vakt. Skuta duver majestetisk under full seilføring, 27 seil i alt. Andre ganger hiver det på seg og piper i riggen. Da skal flere av de store seilene berges og beslås, eller det skal brases og hales. Til å klare det har skuta fast mannskap, men medseilerne deltar etter ønske og evne. Alle klarer å hale i et tau. De fleste vil også til værs i riggen, men det er hel frivillig.
Det er spesielt å begi seg opp vantene og se sjøen og dekket komme dypere og dypere, smyge seg ut pyttingvantene og opp på mersen – den første ”plattformen” og se verden ovenfra. Kanskje ut på storråa for å hale seilet opp og beslå det, skulder om skulder med erfarne matroser og nybegynnere fra hele verden. Det oppstår et eget bror- og søsterskap av slikt.
Kanskje våger du deg videre opp for å bemanne stumpen, mersen, brammen eller til og med røylen – eksotiske navn som snart blir en del av ditt vokabular, like mye som du blir vant til høyden og bare nyter det spesielle å gjøre en jobb som har vært gjort i hundrevis av år til værs. Høyt hevet over verden for øvrig.

Forvandling

Det er så rart med det; i begynnelsen er du engstelig og klamrer deg fast over alt. Etter hvert tenker du ikke så mye over at metertallet over havet stiger med hvert trinn i vevlingene, og at du faktisk henger ut over sjøen når du beveger deg sidelengs i pertene ut over rærne, kanskje helt ut til nokken.
Tro meg: Da er du i ferd med å bli et annet menneske. Litt større på ett vis; litt mindre på et annet. Og du føler deg trygg etter hvert. Også på deg selv. For trygt, det er det. Du bruker line om livet, og i disse skipenes lange historie har det ennå ikke skjedd en ulykke fra riggen.
Typisk nok; i starten er det de faste mannskapene som entrer til værs, kanskje sammen med noen dristige eller erfarne medseilere. Så blir det stadig flere. Når toktet er forbi, og seilene skal gis opp og beslås, er ”hele skuta” til værs. Ingen er igjen på dekk frivillig. Det blir nesten trangt på rærne og hele jobben er gjort på en liten time. Vi er født på ny. Dette er noe som flere burde unne seg!
Forpleiningen er finfin. Ikke helt cruise-standard (heldigvis). Ferskt brød, for eksempel, som smøret smelter på fordi det ikke er blitt kaldt ennå, får en ny mening klokken 4 om morgenen når du skeier ut fra hundevakta og skal i hengekøya. Og rykende kaffe. Du har kanskje ikke tenkt over at den har to oppgaver; den andre er å varme hendene.
Søndag morgen er det egg og bacon, og du har garantert aldri smakt det bedre. Karbonader, helstekt ytrefilet, spaghetti Bolognese – you name it – i byssa har Kari svart belte i vinaigrette til salaten. Du spiser mer enn du trodde du kunne – og har tatt av et par kilo når du går fallrepstrappen igjen etter reisens slutt. Du snur deg på kaia, lengter om bord. Ut på havet. Kanskje mønstrer du på igjen.

Frivillig og gratis?

Dette koster selvsagt penger, men det er en annen måte å gjøre det på også. Hvert år går skutene med et antall frivillige ”Deck Hands” – dekksgutter og -jenter. De står om bord som mannskap og som jobber for kost og køye – og for opplevelsen. Det er rift om slike plasser, særlig blant studerende ungdom. Det er bare å søke; kanskje får du en gratis sommerferie om bord – og anledningen til å gå på land igjen med en verdifull erfaring og en del mer ”ballast” enn ungdommer flest. Litt mer kompetent i livsracet, ganske enkelt. Godkjent fartstid får du også.

Frivillig på jobb

Camilla Brandstorp er fersk turnuslege og snart lettmatros.

Skjeberg-jenta tilhører det frivillige mannskapet. Hun er ”Deck Hand” og mangler nå bare seks ukers fartstid på å få papir på at hun er lettmatros. Hun er nettopp ferdig med medisinstudiet og skal på turnustjeneste. Ferien bruker hun som ulønnet sjømann.
Camilla elsker dette livet som kontrast til A4-tilværelsen. Hun treffer mange interessante mennesker å jobbe med, og det utvikler fellesskap. Hun lærer stadig mer om mennesker i alminnelighet og seg selv i særdeleshet, forteller hun. Ikke dumt for en lege.
– Om bord i en slik skute sliper man av seg ganske mange kanter og lærer seg til å tåle kjeft når det er fortjent, og kanskje ufortjent også, forteller hun. Naturopplevelsen er sterk og nær under alle forhold. Hun elsker kontrastene – fra bikini på dekk til fullt sjøtøy på røylen – og alle utfordringer man møter på en seilskute.
Camilla har aldri vært redd for å gå i riggen og har lært seg å ta én hånd om gangen. Når man skal til værs, lærer man å være systematisk og konsekvent i bevegelsene. Riggen er den beste plassen om bord, mener hun. Der får man et annet perspektiv på flere måter. Der kommer man så langt unna det vanlige åtte-til-firelivet på land som mulig.

Mange personligheter

Kaptein Clas Jagdum står øverst. Han er yrkessjømann og en erfaren regattaseiler. Messepiken heter Marie Jeanette Dalberg Johansen og oppvaskmaskinen hennes heter Trude. Det er den eneste om bord som står lavere enn henne på rangstigen og som hun kommandoen over. Trude blir lett sjøsyk og kaster opp når det krenger. Det gjorde Marie Jeanette også inntil hun fikk plaster bak øret.
Oppvaskmaskinen til skipssersjant Lotte Carrasco i penteriet på banjeren er eldre og mer fullbefaren. Hun heter Brita og er vesentlig mer sjøsterk. Brødbakemaskinen i byssa heter Bjørn. Han er maskulin.
Kjønnsrollene er altså etablert under le, men ikke på dekk. Der er det omtrent like mange jenter som gutter blant det faste mannskapet. De er kanskje ikke like sterke (skjønt det er jeg ikke sikker på), men de tar i så fall sitt mon igjen ved sin profesjonalitet. Svenske Ulrica Gunnarsson, matros og yrkessjømann, for eksempel, er en krysning mellom et panter og et ekorn. Du skulle sett henne i riggen, og da er det ikke hennes eksteriør jeg tenker på, skjønt det er ikke noe i veien med det heller!