Fruen fra havet

Fruen fra havet

KNBF's havfrue-pris gikk i år til Elisabeth Solaas fra Verdens Ende på Tjøme. Hun lever der verden ender og havet begynner. I hagen står båt nr. 22 Inca ferdig restaurert og klar til sjøsetting. Havets betydning for Elisabeth er at hun har lært å mestre livet sitt.

TEKST: ANNE MARIT KLOKK

I et lite rødt hus der ute på enden bor Elisabeth alene. Huset er fylt av papirer og tegninger. Hun er utdannet arkitekt og interiørarkitekt og kreativ både når det gjelder å ta vare på gamle båter, hus og hele bydeler, og hun har en rekke ideer til nye prosjekter med miljøvennlig vri. En sann idealistisk geriljasoldat som er helt avhengig av å være på sjøen.
Vi sitter i en maritimt preget stue hvor båtblader- og brosjyrer, byplaner og samboprosjekter ligger i stabler på et digert salongbord. Hun har drømmer om fremtiden og sørger for å ha flere alternativer, slik at noe blir realisert. Den store drømmen er å få kjøpt en Hans Christian på 33 fot, selge huset og bosse med en annen person for så i første omgang å utforske norskekystens minste krok og alle fjordarmer. Det andre alternativet går ut på at syv personer flytter i et halmballebygget bofellesskap med noen felles funksjoner i nærheten av sjøen og en gård, hvor de sammen kan dyrke økologisk og være selvforsynt med strøm. Da ville hun ha en mindre båt, men det er nok Hans Christian som hjem på helårsbasis hun helst ønsker seg.
- Et problem er at jeg aldri har hatt penger. Jeg har jobbet med idealistiske saker og fått gjennomført mye uten betaling, sier hun. I forbindelse med at Elisabeth var krumtapp i redningen av u-båtstasjonen i Tønsberg for 13 år siden, slet hun seg ut og ble uføretrygdet. Med null poeng endte hun opp med minstepensjon.
- Den kan man ikke leve av, sier Elisabeth oppgitt og ser ut av vinduet hvor Inca stenger litt av utsikten til havet.
- Derfor har jeg levd av å finne billige båter, nærmest som vrak, satt dem i stand og tjent penger på dem. Akkurat nå er jeg nokså sjokkert og forvirret over meg selv fordi jeg i går solgte Inca på impuls til en som ringte og ville kjøpe båten min. Han kom og bestemte seg. Det viser seg hver gang. Den forrige båten min, en Hallberg Rassy Misil kjøpte et turgående par som gikk forbi. Jeg har aldri avertert båtene mine.

Kaotisk barndom

Elisabeth ble født da krigen startet, huset deres ble tatt, moren satt på Grini og faren var i dekning. Alene i et okkupert hjem med bare fremmede rundt seg ble de første årene turbulente og vanskelige. Senere ble Elisabeth tatt vare på av nær familie, men levde i dekning.
Etter krigen ble familien gjenforenet og da Elisabeth var åtte år, kjøpte faren Marie, Colin Archers prototype til en lystbåtseiler, bygd i 1896. På havet lærte hun å føle trygghet. Den smekre seilbåten lå fast enten i Sandspollen eller Tallakshavn og var bolig for familien fra april til september. Elisabeth var ikke store jenta da hun begynte å seile med kutterjollen til Marie.
- Jeg brukte jolleåren som mast og regnfrakken min som seil. Da far solgte båten, ble mye forandret bortsatt fra mitt forhold til havet. Elisabeth lener seg tilbake og lukker øynene så jeg ikke skal se det intense savnet av hennes aller kjæreste båt.
- Jeg begynte å seile åpne Oslo-snekker, kjøpte noen som vrak og fikset dem opp med både dekk og hytte. Mens jeg holdt på med snekkene, var jeg uheldig tre år på rad og hver gang skjedde det på st.hansaften på grunn av at noen kjørte meg i senk. Så jeg har tatt en beslutning. Jeg har ikke vært på sjøen st.hans siden den gangen fordi jeg synes det blir for mye fyll og utilregnelige mennesker. Synd, fordi denne natten var så stemningsfull. Selve feiringen savner jeg ikke så mye, men det fine samholdet og kosen ved å ligge tett i tett med båter og ha det hyggelig, beklager jeg er borte. Hurtiggående motorbåter i flere etasjer som skal kline seg forenom en seilbåtbaug, må nok påta seg skylden for det, sier hun iltert.

Seiler alene

Elisabeth har klart å sette i stand det ene vraket etter det andre, men har samtidig hatt gleden av å seile lenger enn de fleste. Hennes sesong begynner tidlig, gjerne rundt påske og hun synes mai er en vidunderlig måned på sjøen. Da har hun havet for seg selv, og hun setter gjerne kursen mot svenskekysten. Tidligere var Kerringön første havn.
- Kom jeg dit 1. mai, var pensjonatet akkurat åpnet og det var vidunderlig stille på den bilfrie øya. Da spiste jeg alltid middag med bestyrerinnen og hun fortalte om året som var gått. Kerringön var et sted med et unikt samhold og omsorg blant de fastboende, og jeg kommer aldri til å glemme spesialitetene i matveien, stekt rødspette og eplekake. Den gangen var jeg faktisk vegetarianer, men det måltidet måtte jeg bare nyte maksimalt. I dag er Kerringön totalt forandret. Dessverre.
Inca, som betyr høvding på indiansk, er en 25 fots Storfidra, storesøster av Havsfidran, bygd i Sverige og brukt av mange langturseilere. Båten er langkjølt og utrolig sjøsterk. Elisabeths båt er en 1985-modell bygget i Danmark.
- Enken ville selge og jeg dro til Sverige med toget. Det ble sagt at båten skulle være ship shape. Jeg hadde bestilt en teknisk rapport på den fra en fagutlært takstmann som fylte ut mine 40 punkter med topp karakterer, men båten var et bedrøvelig syn. Med plastpest, krakkeleringer og mange andre feil og mangler. Enken tilbød meg båten for halv pris og jeg slo til. Jeg flyttet om bord i en muggstinkende og gjennomfuktet båt. Neste dag banket en fyr på dekk og ville bytte båt med meg. Han fristet med en storesøster som lå på vannet. Etter en prat med Ham der oppe, bestemte jeg meg for å slå til og ville seile skuta hjem. Dette ble en strabasiøs og dramatisk tur i storm. Samtlige kryssholt røyk og roret forsvant med rorkulten på kjøpet. Årsaken var et sammenstøt med en tømmerstokk ti mil av land. Redningen var Kystvakten som slepte meg til land. Det viste seg å være et stort hull i båten den tidligere eieren hadde forsøkt å kamuflere med plast og duk utenpå bunnstoffet.
Denne traurige historien endte med advokat og rettsapparat pluss at Elisabeth lærte seg til å ikke stole på mennesker. Hun har hatt Inca i fem år og fått den nesten perfekt. Med nytt ror, rorkult, motor, ny ballast og nå altså ny eier!

Vårlig angstterskel

Elisabeths kjærlighet til havet er bunnløs. Hun føler seg trygg der ute og mener at det er havet som har lært henne å mestre livet. Men hun innrømmer at det er en liten angstterskel som må forseres hver vår.
- Det første møtet med havet etter vinteren er en utfordring. Klarer jeg det igjen alene? Jeg vet hva det vil si å være redd for den endeløse horisonten rundt deg på alle kanter, for den følelsen har jeg under den første langturen hver vår. Det er en terskel du må over og gleden ved å forsere den, er like stor hver gang. Jeg er alltid meget godt forberedt til å møte havet, og planlegger ulykker på forhånd med tilhørende løsninger. Gleden ved å få ting til å fungere når man er alene om det, er enorm. Havet har lært meg til å være observant, forutseende, smidig, elastisk og ydmyk både i kropp og sjel. Verdifulle egenskaper også på land i vårt moderne samfunn, sier hun, men innrømmer bekymring over samfunnsutviklingen hvor hun legger skylden på beslutningstakere med en ekstrem smalsporet økonomisk tankegang. Som i tilfellet med kystradiostasjonene, losvesenet og den kompliserte papirmølla du må gjennom hvis du kjøper en båt i utlandet eller vil dra på jordomseiling.
- Får jeg tak i den riktige båten nå og flytter om bord for godt, skal jeg skrive bok om friheten på havet som er i ferd med å bli tatt fra oss båtfolk. Vi har et ansvar her og noen må si fra, avslutter sjøulken fra Verdens Ende.