M/S Dixie Lily: Sørover i sakte fart

M/S Dixie Lily på langtur igjen

Sørover i sakte fart

Dixie Lily er underveis mot nye eventyr. Thomas, Cecilie og guttene tar det med ro og pusler kontinuerlig for å få båten ship shape. Første reisebrev er fra Danmark og de tyske kanaler. Målet er Svartehavet og Tyrkia, men denne gangen har de to år på seg.

AV THOMAS BELL

I skrivende stund ligger Dixie Lily i Kongens by, København. Vi kastet loss 3. juli etter planen, men det var også alt som gikk som planlagt. Anne Marit Klokk fra Båtmagasinet var vitne til kaoset som hersket grunnen ved avreise. Det ble som det ofte blir, man drar rett rundt hjørnet for å trekke pusten og reorganisere en smule. Været var heller ikke på vår side, så det ble til at vi krysset fjorden over til Østfold. Ettersom vi på ingen måte var klar for avgang den 3. juli, ble det jobbet en del de påfølgende dager. For å være helt ærlige, jobber vi stadig vekk for å få alt ship shape. Prioriteringen er klar, -det som går på sikkerhet kommer først, resten gir seg selv etter som savnet etter det ene og det andre melder seg.
Første stopp var Fredrikstad, fulgt av Strømstad og Gøteborg hvor eldstegutten Kristofer mønstret på for en kort periode. Det er flere år siden han flyttet hjemmefra, og det var hyggelig å ha familien samlet en stund før vi for alvor la ut på drømmeturen. Så gikk seilasen til Læsø med hele familien om bord, Kristofer, Espen, John Fredrik, mor, far og Sara, skipshunden vår. Bestemor holder hus på Læsø, og vi fikk en strålende mottakelse.
John Fredrik koste seg her med sandstrand så langt øyet kunne se. Læsø er også kjent for sitt spesielle salt. Flere steder er det vann med et enormt saltinnhold på øya, det er så et egg flyter! Så har de en ”saltsyder-hytte”hvor de utvinner saltet. Dette holdt John Fredrik engasjert en god stund, han ville gjerne utvinne salt nok til hele turen vår, men det fikk klare seg med et par små poser.
Cecilies foreldre kom også på besøk på Læsø, det ble sagt farvel og Kristofer og Espen skulle mønstre av. Espen mønstrer på igjen til neste sommer for å være med på resten av turen. Kristofer kommer på besøk til sommeren. Så litt vemodig ble det.
Vi var en snartur over til Sæby før vi la i vei til Anholt. På Anholt traff vi flere hyggelige Båtmagasin lesere som har vært med fra starten og som hadde fulgt vår forrige langtur.

I København

Et stopp i Kongens by måtte vi jo ha, Tivoli og Zoo hadde også denne gangen vært lokkemiddel før avreise når det var på det mest hektiske og John Fredrik syntes han hadde vel stressa foreldre. Vi hadde en deilig uke i København, og det var ikke fritt for at det sto noe arbeid igjen ombord da vi kastet loss, men vi fleiper med at når vi kommer hjem fra turen, er hun sikkert strøken.
Etter København ble det Dragør, det skyldtes at vinden var litt sint. Dragør er et vakkert lite sted. Minsten på ti år John Fredrik liker slike småsteder med kort vei til bakeren. I København hadde vi kjøpt nye kart over Danmark. De nye er virkelig billige og bra,Tyske Sport Boot Karten. Vi valgte å seile syd om Skjælland i sundet mellom Falster og Sjælland og ned Guldborgsund, et vakkert stykke Danmark. Vi fikk riktig nok en ubehagelig opplevelse da vi lå og ventet på at de skulle åpne Guldborg bru. Da det omsider kom en liten seilbåt, gikk brua opp. Vi la oss pent bak seileren, men da vi nådde brua, senket drittsekken brua. Da var det to ting som var mulig, enten bråstopp med full fart akterover, eller fullt pådrag forover. Jeg valgte det siste og det gikk bra.

Litt lenger ned i sundet da den sure opplevelsen hadde sluppet taket og solen sendte sine skrå

ettermiddagsstråler over oss, bestemte vi oss for å legge oss for anker. Vi dreiet ut av hovedleden og tok peiling på en solfylt plass, men vi kom ikke særlig langt fra ledmarkeringene før det var farlig grunt. Det ble til at vi lot ankeret gå på halvannen meter vann.
Dagen etter kom en staselig skute glidende opp sundet, skoleskipet Danmark. Noen saftige kanonskudd brøt stillheten. Salutter er vi vant med, men her var det nedslag bare en kabellengde fra Dixie Lily. Det viste seg at det ikke skyldtes kanonene, men det ble skutt med katapulter fra andre siden på land. Det var skikkelig saker, katapultene var sikkert 5-6 meter høye, så de ruvet der inne på land. John Fredrik var mildt sagt i hundre. Vi fikk prøvet vårt nye kompressor horn til hilsen på den ruvende damen og fikk god respons på det. Etterpå måtte selfølgelig John Fredrik ta katapultene i nærmere øyen syn.

Velkommen til Tyskland

Vi hadde nydelig vær hele veien nedover til Tyskland, men litt mer vind enn motorbåtfolk setter pris på. Vår første tyske havn ble Neustadt,som ligger øst for Travermünde i Lübeckerbucht. Vi hadde ikke mer enn baugen inne i havnen før Hr. Hafenmeister sendte det norske flagget til topps utenfor klubbhuset.Vi ble behørig tatt imot og det ble ryddet plass til oss i denne nydelige havnen tilhørende
Neustadt Segel Verein. Strøm og vann på kaia og nøkkel til klubbhuset med bad osv. Tyskerne er så skikkelige og ting så organisert. Man bestiller f.eks rundstykker m.m. av Hafenmeister, han var svært hyggelig og lignet Peter Sellers på en prikk. Det siste var nok til at jeg hadde sansen for ham.
Klubben har sin egen badestrand som lå 10 meter fra oss. Det ble ikke til at vi klarerte inn i Neustadt for Peter Sellers syntes ikke at det var nødvendig. Seilasen videre ble meget frisk, og det var godt å komme inn løpet til Travermünde, og vi stoppet ikke for klarering her. Vi mente at det kunne vi gjøre i Lübeck. Nå viste det seg imidlertid at de tyske tollerne var av en helt annen mening, men det ble til at ”det får gå for denne gang”.
I Lübeck la vi oss An der Trave, det er den eneste måten å spare penger på, dvs ligge i uorganisert havn og dermed slippe havneavgift. Vi må spare for vi skal tross alt ligge over 750 netter før reisen vår er over. Å betale for hver natt blir det mye penger av. Lübeck er en nydelig gammel by, og vi tok oss tid. Vi lå langs en promenade og var kun noen få hundre meter fra hoved inngangen til den gamle bydelen.

Nye venner

Cecilie og jeg får stadig nye venner, bla. et tysk ektepar vi traff i Lübeck. De hadde tatt en lignende tur for noen år til bake og hadde kjøpt seg et sted i Tyrkia, ikke langt fra Marmaris hvor vi har tenkt å bli den første vinteren. Vi har avtalt å treffes, de har både bil og båt der, så får vi se om ikke det kan bli en hyggelig gjenforening, men det hører med til fremtiden, for vi har jo et stykke igjen. Pr. 8. aug. har vi tibakelagt drøyt 700 nautiske mil, 550 av dem i saltvann.
Vi når ca 100 km. pr dag her hvor kanalene er relativt brede og det er langt mellom slusene. John Fredrik hadde sansen for Scharnebäck Hebeverke, en heis som tok oss 38 meter til værs i et jafs, og Schleuse Uelzen som løftet oss 23 meter, imponerende. Det går slett ikke verst med tyskkunskapene mine heller, hittil har det fungert meget bra, i morgen tidlig skal jeg kalle opp Schleuse Anderten, så får vi se om det blir sesam sesam……
Auf Wiedersehen!