Kystens veiarbeidere

Kystens veiarbeidere

Det står til sammen 19.992 seilingsmerker langs norskekysten. Noen må sørge for at de fungerer. Vi har vært på tur med Kystverkets vedlikeholdsfartøy "Vestfjord".

Tekst: Erik Jenssen

For langs Kystriksveg nummer 1 er det slett ikke slik at bedre elektroniske hjelpemidler ombord i båtene har ført til mindre behov for merking av leia. Snarere tvert imot. Tilbakemeldingen til Kystverket er at båtførerne ønsker seg flere og bedre merker. Kysten blir brukt på en annen måte enn tidligere. Båtene går raskere og det er flere fritidsbrukere enn før.
– Det krever bedre merking fra vår side, sier Jon Petter Myklebust, sjefen sjøl ombord på Kystverkets vedlikeholdsfartøy "Vestfjord". Myklebust inviterer til lunsj og presenterer mannskapet. Det sju mann store arbeidslaget er et av Kystverkets tre tunge arbeidslag med kapasitet for alt fra skifte av lyspærer til etablering av helt nye merker og lykter. Her finner vi folk med kompetanse innen alt fra tømrerfaget, via elektro til sveis og betongarbeid.

Omorganisering

Mye er forandret siden Karl-Odd Willassen for 27 år siden tok seg jobb i det som den gang het Merkevesenet. Nylig ble Kystverket omorganisert etter tilsvarende modell som Vegvesenet med fristilte produksjonsenheter som arbeider uavhengig av geografien. Mens hvert av Kystverkets 5 distrikter tidligere hadde alle funksjoner, er virksomheten i dag delt opp slik at arbeidslagene som merker leia i dag styres fra Ålesund. Det internfaktureres og finregnes. Alt ligger til rette for fullt frislipp den dagen politikerne måtte ønske å slippe Kystverket løs i det åpne markedet i konkurranse med private aktører.
Etter lunsj er det tid for å ta siste rest av jobben på Stø. Flere av merkene i leia til fiskeværet er modne for oppfriskning, og med sikker hånd på roret bukseres arbeidsbåten ”Bjørnskjær” inn mot holmer og undervannsskjær. 63 år gamle Karl-Odd hopper i land som førstemann og entrer lykta som en skogkatt. Ikke mye som minner om en pensjonist ved denne karen, nei. Frisk luft og godt kameratskap ombord er ifølge veteranen mye av forklaringen på at han har blitt værende.

Høy sjøgang verst

De tar godt vare på godværsminnene. Utendørsarbeid slår som kjent begge veier. Høy sjøgang er det verste arbeidsgjengen kan få. Da er det uråd å bruke boreutstyr for å sette ned merker i fjellgrunn og sikkerheten blir vanskelig å ivareta for andre oppgaver.
– Blir det dårlig vær, trekker vi innaskjærs, sier Myklebust. Der finner han nok av arbeidsoppgaver som kan utføres selv om vinden sørger for horisontal nedbør av ymse slag.
Det står rundt 13.500 faste merker, 1980 flytende merker, 4164 fyrlykter og lanterner, samt 77 ubemannede fyr langs leia. Når et stort antall av disse installasjonene er mellom 50 og 100 år gamle, sier det seg selv at det blir litt å henge fingrene i for Kystverkets 9 arbeidslag som steller med merking.
Målsetningen om å kjøre vedlikeholdsroder med 5 års intervall er foreløpig en fager målsetning. Fasit blir at hastejobber fører arbeidslaget på kryss og tvers over kartet, for lista over totalt havarerte merker har lenge ligget rundt 70. Merker byttes ut ett sted, og brytes ned et annet sted. I de verste tilfellene blir merkene liggende i vannflata som de reneste spyd, og utgjøre en større fare enn grunnen de ble satt opp for å markere.
Behovet for vedlikehold og reetablering av merker og lykter er stort. Sleipner-ulykka ble en påminnelse om at moderne teknologi ikke fjerner behovet for god merking, og det ga et løft i bevilgningene til merking langs leia.
– Sover dere godt om uværsnettene?
– Ja, vi gjør faktisk det. Men vi reflekterer jo over at om et merke faller, så kan en båt renne på skjæret. Det er et stort ansvar. Men det at vår innsats betyr noe for mange andre mennesker er med å gjøre jobben betydningsfull, sier Jon Petter Myklebust.