Båtjuss: Kjøp og salg av bruktbåt

Kjøp og salg av bruktbåt

Våren er høysesong for bruktbåtkjøp. I denne forbindelsen oppstår det ofte spørsmål og - dessverre - tvister. Det er en god del penger med i spillet, ofte tilsvarende en middels boligeiendom.

Når brukte båter skifter eier viser det seg ikke sjelden at båten hadde svakheter og skjulte feil som først viser seg etter en tids bruk. Dette kan igjen føre til en lei tvist mellom kjøper og selger.
I salgsfasen er derfor spørsmålet hva kan selgeren og kjøperen gjøre for å unngå at det ender med ”advokatmat”? Et par stikkord i denne forbindelsen er at selgeren må gi all relevant informasjon om båten, og at de opplysninger som gis må være riktige. Kjøperen bør på sin side undersøke mest mulig, og det må skrives en skikkelig kontrakt. Jeg kunne egentlig nøyd meg med dette, men skal naturligvis presisere.

Selgers opplysningsplikt

Selgeren har ved salget plikt til å gi opplysninger om vesentlige forhold ved båten eller dens bruk som han måtte kjenne til, og som kjøperen hadde grunn til å regne med å få. Det er negative forhold ved båten som kjøperen ikke selv vil oppdage ved en vanlig undersøkelse som selgeren plikter å opplyse. Forutsetningen for selgerens opplysningsplikt er imidlertid at han faktisk kjente til, eller måtte kjenne til, problemet. I det siste ”måtte kjenne til”, ligger det at dette vilkåret vil være oppfylt om selgeren ikke har noen rimelig grunn til å være uvitende om feilen. Hvorvidt det foreligger en slik rimelig grunn blir til syvende og sist et bevisspørsmål som eventuelt domstolene må ta stilling til.
Dersom selgeren unnlater å gi slike opplysninger, for eksempel om at båten er selvbygget, reparert etter en grunnstøting eller at motorene er eldre enn båten, vil dette medføre at det foreligger en kjøpsrettslig mangel om den manglende opplysningen kan antas å ha innvirket på kjøpet. Kravet om at den manglende opplysningen skal ha virket inn på kjøpet vil være oppfylt om kjøperen ikke ville ha betalt den samme prisen hvis han kjente til forholdet. Det kreves ikke at kjøperen overhodet ikke ville ha kjøpt båten om han var kjent med forholdet.
Om båten dermed er mangelfull, det vil si mangler avtalte egenskaper, vil kjøperen etter omstendighetene kunne kreve retting, prisavslag, erstatning eller heving (få kjøpet omgjort). Heving forutsetter imidlertid at mangelen er vesentlig, og det blir da et spørsmål her om mangelens art og omfang er så vesentlig at den gir kjøperen en rimelig grunn til å si seg fri fra avtalen. Av forståelige grunner vil det kreves relativt mye for å heve kjøp av en bruktbåt.
For å avverge mangelkrav fra kjøperen er det viktig for selgeren å kunne dokumentere at han har gitt opplysninger om de vesentlige og negative forholdene ved båten. Den enkleste måten å sikre slikt bevis på, er naturligvis å innta opplysningene i en skriftlig kontrakt. Naturligvis er det fristende å underslå negative opplysninger, men det skal selvfølgelig ikke selgeren gjøre. Vet han at båten for eksempel har en lekkasje eller skrogskader må han opplyse om det. Har han gjort det, vil ikke dette utgjøre noen mangel.
I tillegg til plikten til å gi opplysninger, har selgeren ansvaret for at de opplysningene han, eller noen på hans vegne, gir er riktige. Sier selgeren eller hans megler at båten er en 1990–modell, at motoren bare har gått 90 timer eller er nyoverhalt, så innestår han rettslig for dette. Med andre ord vil båten være mangelfull om den ikke svarer til det som er opplyst og dette kan antas å ha innvirket på kjøpet. For kjøperen er det derfor viktig å sikre bevis for at slike viktige opplysninger er gitt, med andre ord fremkommer skriftlig i kontrakten.
Sett med selgerøyne er det viktig å gi alle negative opplysninger skriftlig, for eksempel at båten er fra 1985, men motoren fra 1955, og skroget har blærer som kjøper bør undersøke med sakkyndig. Slike konkrete undersøkelsesoppfordringer vil ha stor betydning for å avskjære eller vinne en tvist. Videre bør man vurdere ulike typer ansvarsfraskrivelser eller forbold. Sett med kjøperøyne er det viktig å få alle positive opplysninger skriftlige. En ting er godt snakk. Noe annet er faktisk levering.

Kjøperen må se seg for

Det er viktig for en kjøper å skaffe seg best mulig informasjon om båten han vurderer å kjøpe, og han bør sørge for å stille selgeren flest mulig relevante spørsmål. Helst bør man også forhøre seg hos meglere eller forhandlere som kjenner båttypen. Naturligvis bør også båten undersøkes best mulig, og aller helst prøvekjøres. I motsetning til selgeren har ikke kjøperen noen egentlig plikt til å undersøke båten før kjøpet. Det er i prinsippet ikke noe i veien for å kjøpe usett. Rett nok kan kjøperens unnlatte undersøkelse få rettsvirkninger for ham, men det er ikke treffende å snakke om noen egentlig undersøkelsesplikt for kjøperen ved avtaleinngåelsen.
Uansett både kan og bør selgeren oppfordre kjøperen til å undersøke båten. Om kjøperen faktisk har undersøkt båten, eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring, kan han i utgangspunktet ikke gjøre mangelinnsigelser gjeldende om han burde ha oppdaget forholdet ved undersøkelsen.
Rimelig grunn til å unnlate å etterkomme selgerens oppfordring vil kjøperen kunne ha om han for eksempel bor langt unna selgeren. Når det gjelder selve undersøkelsen, kan det for en vanlig båtkjøper uten særlige forutsetninger ikke kreves mer enn en vanlig aktsom besiktigelse; altså en relativt overfladisk inspeksjon. Om en svakhet ved båten på den andre siden ville blitt avdekket etter en slik besiktigelse, for eksempel en nokså åpenbar skrogreparasjon, vil ikke dette forholdet utgjøre noen mangel i ettertid. En må likevel ikke tape av syne at det er selgeren som best vil kjenne båten. Som en følge av dette går også hans opplysningsplikt normalt foran kjøperens undersøkelsesansvar.

I neste nummer:

- Sørg for en skikkelig kontrakt
- Tips til kjøper og selger av bruktbåt.