Båtjuss - mai 2006

Kjøp av selvbygget båt

Jeg kjøpte i fjor sommer en 30 fots båt for 850 000 kr. Selgeren, som er en privatperson, opplyste at båten var fabrikkbygget og CE-merket. Dette er det også krysset av for og bekreftet i kontrakten. I løpet av vinteren har jeg imidlertid funnet ut at båten er et halvfabrikat og ferdigstilt av selgeren selv. Båten er heller ikke CE-merket/godkjent. Selgeren har dermed også brutt Sjøfartsdirektoratets regler om salg av et ikke CE-merket fartøy. Denne regelen sier at det ikke er lov å selge videre en selvbygget båt (også halvfabrikat) før det har gått fem år. Jeg føler meg lurt av selgeren og lurer på hvilke rettigheter jeg har overfor ham, og mine spørsmål er følgende: 1. Kan jeg kreve kjøpet hevet og få pengene tilbake? 2. Kan jeg kreve at han sørger for at båten blir CE-merket/godkjent? 3. Kan jeg kreve et prisavslag og få tilbake penger? 4. Hvor stor er muligheten til å vinne en eventuell rettssak mot selgeren? 5. Kan selgeren risikere noen form for straff for å ikke ha overholdt fem års regelen for salg?

Svar:
Kjøp mellom privatpersoner reguleres av den alminnelige kjøpsloven fra 1988. Det første spørsmålet er om manglende verftsbygging og/eller CE-merking utgjør en mangel. Svaret må da være ja idet de opplysningene som er gitt i kontrakten ikke er riktige, jf. kjøpsloven § 18. Om denne mangelen kan begrunne heving forutsetter at manglene kan anses som et vesentlig kontraktbrudd, jf. kjøpsloven § 39. Det skal en del til for å konstatere nettopp dette, og et hevingskrav kan pareres av selgeren om han eller hun tilbyr seg å sørge for CE-merking og eventuelt betale prisavslag dersom den manglende verftsbyggingen medfører et verdiminus. Det siste må vurderes konkret, og eventuelt forelegges en båtmegler eller tilsvarende sakkyndig. Men i utgangspunktet utgjør det nok et verdiminus, stort eller lite, at båten ikke er verftsbygget – selv om selgeren har gjort utmerket arbeid. Det samme må antas å gjelde manglende CE-merking. Du kan også kreve at selgeren sørger for CE-merking/-godkjenning, og dersom han ikke sørger for dette innen rimelig tid, selv få dette gjort og kreve erstatning for kostnadene. Dersom båten imidlertid er solgt i strid med fritidsbåtforskriften, som for øvrig ble endret med virkning fra 1. januar 2005, kan det hevdes at avtalen også er i mot loven og anses ugyldig etter NL 5-1-2 (fra 1647). Men dette beror også på en konkret og bredere vurdering, og resultatet er ikke klart. Ugyldighet innebærer omtrent det samme som heving, det vil si at kjøpet anses som en nullitet og selgeren må tilbakebetale kjøpesummen. Meg bekjent har ikke dette ugyldighetsspørsmålet vært avgjort av noen domstol. I prinsippet er brudd på forskriften straffbelagt, jeg har ikke hørt om noen som er anmeldt eller straffet. Sjansen for å vinne en rettssak er det umulig å si noe om når faktum ikke er nærmere klarlagt.

Båtkjøp i utlandet

Siden forbrukerkjøpsloven skal bygge på et EU/EØS’ forbrukerkjøpsdirektiv, betyr det at dersom en nordmann kjøper en ny båt fra et EU-land, så har han eller hun da like gode reklamasjonsrettigheter som om man kjøper båten i Norge? Bakgrunnen for mitt spørsmål er at jeg har bestilt en ny båt (produsert i Tyskland) fra en forhandler i Tyskland. Jeg sparer ca. 150 000 kroner på dette i forhold til å kjøpe i Norge. Den norske importøren har fått vite om dette og prøver med alle midler å stoppe denne importen. Et hovedargument fra deres side er at jeg har bedre reklamasjonsrettigheter og garantier om jeg kjøper båten i Norge. Jeg har aldri betvilt at dette er korrekt, og har kalkulert med at dette kan jeg leve med når jeg sparer så mye. Men etter å ha lest din artikkel om dette i Båtmagasinet for en tid tilbake, så ble jeg i tvil. Din artikkel indikerer at EU-borgere kan ha like gode reklamasjonsrettigheter som i Norge. Men dette gjelder muligens for en borger fra et EØS-land som kjøper fra et EU-land? Hva er riktig?

Svar:
Det første du bør undersøke er om produsenten gir en garanti som også vil gjelde i Norge. Virkeområdet for en garanti bestemmes av garantien – som er en avtale som gir rettigheter og plikter ut fra sitt innhold. Det er ikke uvanlig å gi ”internasjonale” garantier, enten verdensomspennende (”world wide”) eller begrenset til EU-/EØS-området. Slike garantier kan normalt kreves oppfylt i alle de landene som er omfattet, og uavhengig av hvor båten opprinnelig er kjøpt. Dette står produsenten som garantist for. Garanti er imidlertid det ene. Kjøperens lovbestemte rettigheter, som du spør om, er noe annet. Disse spørsmålene er også nokså kompliserte. Det naturligvis klart at også norske kjøpere har lovbestemte rettigheter – men da som utgangspunkt etter utenlandsk; her tysk, rett. Som du forstår er imidlertid denne i det alt vesentlige i samsvar med norsk lov, det vil si forbrukerkjøpsloven, idet reglene innenfor EU-/EØS-området bygger på EUs direktiv 99/44/EF. Kjøpslovvalgsloven (lov 3. april 1964 nr. 1 om mellomfolkeleg-privatrettslege reglar for lausøyrekjøp), som bygger på Haag-konvensjonen 15. juni 1955 om lovvalg ved internasjonale løsørekjøp, inneholder bestemmelser om lovvalg i internasjonale kjøp av båter. Loven gjelder generelt, og ikke bare ved avtaler som har tilknytning til konvensjonsstatene. Loven lar det som utgangspunkt være fritt opp til partene å avtale lovvalget, jf. § 3. Er en slik avtale ikke inngått, følger det av § 4 første ledd at rettsreglene i det landet selgeren har sin bolig, eventuelt forretningssted, skal gjelde. Dersom selgeren eller hans representant derimot tar imot bestillingen i det landet der kjøperen har sin bolig eller det forretningsstedet der bestillingen kom fra, er det dette landets (Norge) rett som er avgjørende, jf. § 4 andre ledd. Derimot kan den tyske forhandleren saksøkes i Norge. Dette følger av lov 8. januar 1993 nr. 21 som gjennomfører Luganokonvensjonen av 1. september 1988 til norsk rett. Luganokonvensjonen artikkel 13 til 15 gir spesialregler for visse forbrukerkjøp. I slike tilfeller har forbrukeren som saksøker etter artikkel 14 første ledd rett til å velge mellom å reise sak i den konvensjonsstaten hvor selgeren har sitt bosted, eller i den konvensjonsstaten der forbrukeren har sitt bosted. Selgeren har derimot bare adgang til å reise sak mot forbrukeren i den konvensjonsstaten forbrukeren har sitt bosted, jf. artikkel 14 andre ledd. I dette tilfellet vil derfor tysk rett, men som den norsk forbrukerkjøpsloven, må bygge på EU-direktiv 99/44/EF får anvendelse. Selv om rettsreglene neppe er veldig ulike, er det antageligvis ganske upraktisk å måtte rette krav mot en selger som befinner seg et par hundre mil unna.
Du har ditt kontraktsforhold med den tyske forhandleren, og kan således ikke uten videre rette krav mot noen norsk forhandler eller importør. Men et søksmål – om det skulle bli en tvist – kan altså anlegges i Norge.