Uvanlige båtgreier: Tett så det holder

TEKST OG FOTO: JON WINGE

Du har det sikkert omtrent som oss: Av og til er det nærmest umulig å få tettet et eller annet. Som for eksempel da vi strevde med den elektriske kontakten til ankerspillet på fordekket. Der er det ofte mye vann, og der skulle pluggen til betjeningsenheten inn hver gang det skulle ankres, eller vi skulle av gårde igjen. I mellomtiden er dekkskontakten dekket av et skrulokk. Det siste er jo ikke så vanskelig, for et godt vannfast fett løser det problemet på den vanlige Hella-kontakten (som i og for seg ikke er noen typisk vellykket konstruksjon.)

Vannet vinner

Men så skulle kontakten holdes tett mot dekket. Der kommer de elektriske ledningen opp, så der MÅ det ikke trenge inn saltvann. Og det gjorde det selvsagt, selv om vi gikk grundig til verks – avvekslende med silikon og polyuretan (SIKA). Problemet er at ingen av disse i og for seg gode midlene binder særlig godt til metall. Etter en tid ble det korrosjon i koblingene – et sikkert tegn på sjøvannsinntrenging. Noe måtte gjøres.

God gammel guffe

Fra et tidligere liv som industrimenneske dukket minnet opp om selveste ”Guffa” – det gamle, hederskronete pakningsmiddelet Permatex. Det er en mørkebrun, ytterst klebrig substans som brukes for å tette flenser og så videre, enten alene eller sammen med pakninger. Vi brukte det den gang vi i fjern fortid var driftsingeniør på Vel Vask, og det midlet som holder i et industrivaskeri måtte da vel holde i en båt?
Men hvor var det blitt av vidundermidlet? Etter en del søking fant vi at LokTite-konsernet hadde lagt sin hånd på det og kamuflert det så godt de kunne under det fengende og beskrivende navnet LokTite 5923. Men nei da, det var ingen tvil: lukten (behagelig tjæreaktig) var den samme, konsistensen også. Og så satt det like forjævlig fast når man fikk det på fingrene eller andre steder det ikke skulle være fremdeles. Vi hadde funnet den gamle Permatex FAG 3!

Upåvirkelig

Det skal visstnok være en kolofoniumharpiks; det som teller for oss er imidlertid at middelet omtrent ikke lar seg løse av noe som helst. Det beste beviset er at det omtrent er umulig å få det av fingrene når det første sitter der. I motsetning til mange andre tettemidler, herder det ikke fullstendig, men blir ”halvhardt”. Meningen er selvsagt at man skal kunne få bitene fra hverandre igjen. I følge databladet skal det være vannløselig til en viss grad, men en langtidstest har fortalt oss at middelt i alle fall holder der det ligger innestengt mellom anleggsflater. Det ble dessuten tett på fordekket, for første gang.
Men den gamle, gode guffa har sine begrensninger. For det første er ikke fargen direkte presentabel, for det annet forblir overflaten klebrig. Vil du bruke det, må du altså sørge for at det ikke tyter noe særlig, for det overskytende er klinete og nærmest umulig å bli kvitt. Bruk pensel under påføringen og pass på at du ikke søler. Maskering er et godt råd.

Henkel Norway i Oslo er importør av LokTite, og middelet får du i alle fall hos TESS.