Båtjuss

Viktig ved kjøp og salg

Et stadig tilbakevendende tema er kjøp og salg av bruktbåt. Det er heller ikke så rart, for båter utsettes for et tøft miljø som medfører slitasje og ikke sjelden også skader. Ofte er det gjerne en god del penger med i spillet – kanskje like mye som ved en boligeiendom. Når brukte båter skifter eier, viser det seg ofte også at båten hadde svakheter og skjulte feil som først viser seg etter en tids bruk. Dette fører gjerne igjen til at det ikke sjelden oppstår tvist mellom kjøper og selger. Vi skal her se på hva som særlig bør tas hensyn til for å unngå slike situasjoner. Et par stikkord i denne forbindelsen er at selgeren må gi all relevant informasjon om båten, og de opplysninger som gis må være riktige. Kjøperen bør på sin side undersøke mest mulig og det må skrives en skikkelig kontrakt.

Selgers opplysningsplikt

Selgeren har ved salget plikt til å gi opplysninger om vesentlige forhold ved båten eller dens bruk som han måtte kjenne til og som kjøperen hadde grunn til å regne med å få. Det er negative forhold ved båten som kjøperen ikke selv vil oppdage ved en vanlig undersøkelse som selgeren plikter å opplyse. Forutsetningen for selgerens opplysningsplikt er imidlertid at han faktisk kjente til, eller måtte kjenne til, problemet. I det siste ”måtte kjenne til”, ligger det at dette vilkåret vil være oppfylt om selgeren ikke har noen rimelig grunn til å være uvitende om feilen. Hvorvidt det foreligger en slik rimelig grunn blir til syvende og sist et bevisspørsmål som eventuelt domstolene må ta stilling til.
Dersom selgeren unnlater å gi slike opplysninger, for eksempel om at båten er selvbygget eller reparert etter en grunnstøting, vil dette medføre at det foreligger en kjøpsrettslig mangel dersom den manglende opplysningen kan antas å ha innvirket på kjøpet. Det siste er imidlertid et vilkår. Kravet om at den manglende opplysningen skal ha virket inn på kjøpet vil typisk være oppfylt om kjøperen ikke ville ha betalt den samme prisen, eller ikke kjøpt båten overhodet, om han var kjent med forholdet.
Om båten dermed er mangelfull, det vil si mangler avtalte egenskaper, vil kjøperen etter omstendighetene kunne kreve retting, prisavslag, erstatning eller heving (få kjøpet omgjort). Heving forutsetter imidlertid at mangelen er vesentlig, og det blir da et spørsmål her om mangelens art og omfang er så vesentlig at den gir kjøperen en rimelig grunn til å si seg fri fra avtalen. Av forståelige grunner vil det kreves relativt mye for å heve kjøp av en bruktbåt. For å avverge mangelskrav fra kjøperen er det viktig for selgeren å kunne dokumentere at han har gitt opplysninger om de vesentlige og negative forholdene ved båten. Den enkleste måten å sikre slikt bevis på, er naturligvis å innta opplysningene i en skriftlig kontrakt. Naturligvis er det fristende å underslå negative opplysninger, men det skal naturligvis ikke selgeren gjøre. Vet han for eksempel at båten har en lekkasje eller skrogskader, må han opplyse om det. Og gjør han det, vil ikke dette utgjøre noen mangel.
I tillegg til plikten til å gi opplysninger, har selgeren ansvaret for at de opplysningene han, eller noen på hans vegne, faktisk gir er riktige. Sier selgeren eller hans megler at båten er en 1990–modell, at motoren bare har gått 90 timer eller er nyoverhalt, så innestår han rettslig for dette. Med andre ord vil båten være mangelfull om den ikke svarer til det som er opplyst og dette kan antas å ha innvirket på kjøpet. For kjøperen er det derfor viktig å sikre bevis for at slike viktige opplysninger er gitt, med andre ord fremkommer skriftlig i kontrakten.

Kjøperen må se seg for

Det er viktig for en kjøper å skaffe seg best mulig informasjon om båten han vurderer å kjøpe, og han bør sørge for å stille selgeren alle relevante spørsmål. Helst bør man også forhøre seg hos meglere eller forhandlere som kjenner båttypen. Naturligvis bør også båten undersøkes best mulig, og aller helst prøvekjøres. I motsetning til selgeren, har imidlertid ikke kjøperen noen egentlig plikt til å undersøke båten før kjøpet. Det er i prinsippet ikke noe i veien for å kjøpe usett. Rett nok kan det at kjøperen unnlater å undersøke båten få rettsvirkninger for ham, men det er ikke treffende å snakke om noen egentlig undersøkelsesplikt for kjøperen ved avtaleinngåelsen.
Uansett både kan - og bør - selgeren oppfordre kjøperen til å undersøke båten. Om kjøperen faktisk har undersøkt båten, eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring, kan han i utgangspunktet ikke gjøre mangelsinnsigelser gjeldende om han burde ha oppdaget forholdet ved undersøkelsen. Kjøperen vil kunne ha rimelig grunn til å unnlate å etterkomme selgerens oppfordring om han for eksempel bor langt unna selgeren. Når det gjelder selve undersøkelsen, kan det ikke kreves mer enn en vanlig aktsom besiktigelse for en vanlig båtkjøper som ikke er ekspert; altså en relativt overfladisk inspeksjon. Om en svakhet ved båten ville blitt avdekket etter en slik besiktigelse, for eksempel en nokså åpenbar skrogreparasjon, vil ikke dette forholdet utgjøre noen mangel i ettertid. En må likevel ikke tape av syne at det er selgeren som best vil kjenne båten. Som en følge av dette går også hans opplysningsplikt normalt foran kjøperens undersøkelsesansvar.

Sørg for en skikkelig kontrakt

I prinsippet er det ikke noe i veien for å inngå en muntlig avtale om kjøp av båt, og en slik avtale vil naturligvis være bindende mellom partene. Likevel er det all grunn til å fraråde annet enn en skriftlig avtale om salg av båt. Hvor omfattende en skriftlig kontrakt bør utformes, er derimot avhengig av blant annet hvor store verdier som står på spill og hvor komplisert transaksjonen for øvrig måtte være. Foruten å definere pris, levering og oppgjørsmåte, bør en bruktbåtkontrakt minst inneholde selgers og kjøpers personopplysninger og adresse, samt opplysninger om båtens identitet (kjennemerke), forsikringsselskap (gjerne også polisenummer) motortype og størrelse/ytelse, båtens og motorens alder (gjerne også gangtid). Når en kostbar båt skal overdras, eller det er andre kompliserende faktorer for eksempel med tanke på oppgjør eller levering, vil man ofte være tjent med å søke bistand hos en advokat eller en båtmegler. I andre tilfeller vil en kunne klare seg selv med for eksempel Forbrukerrådets standardkontrakt. Så vidt jeg vet er det imidlertid ikke inntatt noen ”som den er”-klausul i Forbrukerrådets standardkontrakt. Selgeren bør vurdere å selge båten ”som den er”, ”som besiktiget” eller med et tilsvarende alminnelig forbehold. I så fall vil båten kun være mangelfull i tre tilfeller:
1. Om den ikke svarer til opplysninger som er gitt.
2. Om selgeren har forsømt å gi opplysning om vesentlige forhold ved båten som han måtte kjenne til. Felles for begge disse to alternativene er at det også kreves at den uriktige eller unnlatte opplysningen, kan antas å ha innvirket på kjøpet.
3. Om båten er i vesentlig dårligere stand enn kjøperen hadde grunn til å regne med etter kjøpesummens størrelse og forholdene ellers. Dette tar sikte på å fange opp de tilfeller hvor kjøperen har fått ”katta i sekken”. ”Som den er” eller ”as is”-klausul er således ugunstig sett fra kjøperens ståsted, men en fordel for selgeren.
Dersom det oppstår problemer i forbindelse med båtkjøpet vil det gjerne, både for kjøper og selger, være fornuftig å tidlig ta kontakt med en advokat. I slike tilfeller kan det nemlig fort bli dyrt å skulle spare penger. Utgifter til advokat er gjerne også dekket under båtforsikringen – både for kjøper og selger. Har man derimot forsikret båten hos engelske Lloyds vil man ikke ha noen rettshjelpdekning – noe som etter min mening er et stort minus ved denne forsikringen. Får man en tvist, vil denne forsikringen fort kunne vise seg å bli ubehagelig dyr.