Båtskolen: Planende båter i tøff sjø

Båtskolen Del 6

Planende båter i tøff sjø

Hvordan håndterer du en planende båt i hardt vær? Vi ser på noen enkle grunnregler for hvordan du tar deg tryggest i havn med planende båt når det blåser opp og sjøen går meterhøy.

Tekst: Atle Knutsen

Sjøen er utforutsigbar. Som båtfører vil man utfordringer i forhold til tidligere opplevelser. Men kun ved å tøye egne grenser blir man dyktigere og lærer seg selv og båten bedre å kjenne. Ikke minst gjelder dette hvordan man håndterer fartøyet når sjøen graver seg opp i både to og fire meter høye bølger. I denne artikkelen gir vi noen tips om hvordan man bør håndtere en planende båt under tøffere sjøforhold enn normalt. Enten man velger det selv, eller situasjonen krever det. Å gi en oppskrift for hvordan man håndterer en båt under alle forhold, er umulig. Mye avhenger av skrogform og type fremdrift, men man kan skissere noen teoretiske prinsipper som burde gi noen holdepunkter i praksis. I neste nummer gir vi tilsvarende råd og vink med utgangspunkt i kjølbåters egenskaper.

Båtens grenser

Gå aldri ut i værforhold båten ikke er beregnet for. For CE-merkede båter gjelder konstruksjonskategoriene, som det er viktig å lære seg hva innebærer. Skjønt båten tåler i de fleste tilfeller mer enn mannskapet, men sviktende ferdigheter kan raskt fremprovosere farlige situasjoner. På paddeflatt vann er det ingen heksekunst å kjøre en konvensjonell, planende familiebåt. Utfordringene melder seg når underlaget blir ujevnt og man må kompensere med ror og motorkraft for bølger og vind for å komme sikkert frem.
Vi skal ikke her gå inn på de hydrodynamiske sidene ved planende skrog. Kun konkludere med at et planende skrog vil, i motsetning til deplasementskroget, løftes ut av vannet når hastigheten blir høy nok. Dette betinger en konstruksjon med et gunstig forhold mellom motorstyrke og vekt, og en bunn med store, plane flater fra baugseksjonen og akterover. Populært kan man dermed si at man kjører oppå vannet. Mer varierende er graden av V-bunnsform, som på alminnelige familiebåter ofte vil ligge et sted mellom 10 og 20 grader. Båter som er konstruert for å holde høye hastigheter i grov sjø, har gjerne en enda skarpere V-bunn enn 20 grader. På den annen side: jo skarpere V-bunn, desto større motorkraft og hastighet må til for å holde båten i plan. Et relativt flatt, planende skrog i en familiebåt vil tidligere bli tvunget ut av plan som følge av grov sjø enn hva tilfellet er med et skarpere V-bunnsskrog. Om man presser et slikt moderat V-bunnskrog frem i høye hastigheter og grov sjø, vil belastningen på båt og inventar være betydelig. For de ombordværende vil situasjonen være meget ukomfortabel.

Bruk motoren

Hva gjør man så når sjøen går skumhvit og man ikke lenger kan cruise av gårde i 20-30 knop? Når du øker trimvinkelen, reduseres skrogets våte flate. Samtidig øker motstanden som følge av den økte vinkelen mellom vannet og skroget. En ”normal”, planende familiebåt vil vanligvis oppnå optimal hastighet når trimvinkelen er ca 4 grader. Blir trimvinkelen for stor, og bunnens bredde ugunstig i forhold til lengden, vil båten kunne begynne å galoppere. Dette unngås ved å trimme drevet inn, eller presse baugen ned ved hjelp av trimflaps. Når bølgehøyden øker, må baugen trimmes ned. Dermed endres skrogets angrepsvinkel slik at baugen, som er spiss, skjærer inn i bølgene og gir en mykere gange. I medsjø er det viktig å ikke trimme baugen for langt ned, med fare for å bli slengt på tvers av bølgene. For båter med drev/utenbordsmotor betyr dette i praksis at man i medsjø trimmer drevet ut, i motsjø trimmes det inn.
Gitt at bølgene på et tidspunkt er blitt så store at båten må helt ut av plan, begynner skroget å fungere som et flatbunnet deplasementskrog. Stabiliteten sideveis og i fartsretningen reduseres. En moderne, planende bobåt vil ha et relativt stort vindfang. Samtidig har det ingen kjøl som gir ”mothold” sideveis i sjøen. Derfor er det viktig for stabiliteten og trivselen ombord at man holder en viss fart, rundt 10 knop eller mer, men ikke så høy at du får bunnslag. I motsatt fall vil vind og bølger kunne ta tak i båten og tvinge den på tvers over en bølgekam. Det kan være både skremmende og farlig. Videre er det svært viktig å holde lavt tyngdepunkt i båten, og i mindre båter er det viktig at folk sitter. Vet du at du skal ut i dårlig vær, må du stemple alle løse gjenstander, lukke alle luker og fjern for all del tauverk på dekk som kan komme i propellen.

Tre prinsipper

En god sjøbåt krever mye motorkraft. Når sjøen går virkelig grov, båten stamper og du kjører berg og dalbane, er det normalt sett ikke et alternativ å gå på tvers av sjøen. Da vil båten hive så kraftig på seg at du i verste fall ikke engang vil kunne skjøtte styrmannsoppgavene. Du må hele tiden jobbe aktivt med ror og gass for å ta sjøene best mulig. Det foreligger tre alternative ”angrepsvinkler”:
1. Å ta sjøen rett forfra med baugen er best. De største sjøene bør du alltid ta med baugen. Dermed må du speide utover, lese sjøen og dreie når du ser en velvoksen bølge nærme seg. Like før baugen treffer sjøen, drar du av på gassen slik at du ikke tvinger båten inn i sjøen horisontalt, men lar de vertikale kreftene løfte forskipet på nytt. Når baugen begynner å heve seg igjen, øker du turtallet og arbeider deg gjennom sjøen. Når sjøen har passert låringen, senker du igjen turtallet før du går inn i neste sjø. Rytmen i denne teknikken avhenger alltid av bølgenes størrelse og frekvens, samt båtens fart. Det samme prinsippet gjelder også når sjøen ikke er så grov og du kan kjøre i plan.
2. Sjøen rett inn aktenfra er det nest beste alternativet. Det kan under moderate forhold være en morsom utfordring å kjøre båt i medsjø. Også her må man finne bølgerytmen og bruke ror og gass flittig. Er ikke forholdene verre enn at du kan kjøre i plan, gjelder de samme prinsippene som i motsjø, med et viktig unntak: Nå gir du gass idet baugen treffer sjøen og drar av når bølgen passerer midtskips. Tilsvarende teknikk benytter du også når du må ut av plan og sjøen kommer veltende som en grønn vegg bak deg. Om du ikke er rask med gass og ror her, vil sjøen fort kunne presse båten rundt slik at du ender på tvers i en bølgedal. Den kan også bryte over akterdekket eller over motorbrønn og utenbordsmotor, om du har det. Da kan det være fare på ferde. Når du kjenner at bølgen passerer og båtens fart avtar, gir du sakte på og øker gasspådraget etter hvert som båten ”suges” fast inntil den neste bølgen tar tak og løfter akterskipet.
Når man kjører i ”utforbakke”, dvs. i medsjø, er det viktig å ha motorkraft nok til å manøvrere. Har du for svak motor, vil det i grov medsjø kunne tenkes at du ikke har krefter nok til å holde sikker fart og dermed ha kontroll over båten.
3. Det andre alternativet er å krysse bølge- og vindretningen, med sjøen skrått inn forfra eller aktenfra (på låringen). Dette er sjelden noen fornøyelse for mannskapet, og krever mye ratting for å holde kursen. Av og til er det en nødvendig angrepsvinkel, om man overhodet skal komme trygt i havn.
Går du med sjøen inn på låringen, vil bølgen som tar deg igjen forsøke å presse båten sideveis ut av kurs slik at den havner på tvers i sjøen. For å motvirke denne skrubevegelsen er det nødvendig å gi motror og øke gasspådraget ut av bølgen, dvs. som om du skulle endre kurs vekk fra sjøens retning. Når du går i motsjø og får sjøen skrått inn forfra, må du gjøre motsatt, nemlig gi ror inn i sjøen og eventuelt øke gasspådraget.