Gunhild på Batalden

Gunhild på Batalden

Når du er fornøyd av overfylte gjestehavner, og har fått nok av utestedene og bråk i nabobåten, kan turen ut til Gunhild på Batalden vest i havet for Florø være et befriende besøk. Hun ønsker velkommen på kaia til et gammelt gårds- og rorbumiljø med Norges vestligste kunstgalleri.

TEKST: ATLE KNUTSEN

Vi går nordover fra Bulandet, over Aldefjorden mot Store Batalden, som kneiser 500 m.o.h. Der inne i en vik på østsiden av øya, ligger Batalden Havbuer. På kaien møtes vi av energiske og blide Gunhild Bjelland, selveste Gunhild på Batalden. Hun er kjærringa som flyttet motstrøms til øya uten fastboende og bosatte seg på et lite gardsbruk langt fra folk. Å komme til Batalden er litt utenfor allfarvei, i mer enn geografisk forstand. På Batalden har den ingenting å gjøre som er ute etter å svinge begeret og skrike høyt. Nei, hos Gunhild står stillheten og storslått natur på programmet, foruten kunst og gammel kystkultur.

Kreativ

Vi hadde hørt om Gunhild helt siden vi rundet Jæren på vårt tokt langs vestkysten. Intet A4 menneske, ble det sagt. Og det er heller ikke et tilbud av standardformat som møter en når en stiger opp på kaia på den vestlige utposten. Læreren og kunstmaleren har levd i pakt med storhavet på en fascinerende måte i en årrekke. Som lærer på barneskolen på naboøya dro hun til og fra jobb i en gammel plastsjekte. Tidvis kunne det være friskt om vinteren, og en gang stormen var i kjømda, ble hun regelrett hjemsendt av elevene da en av de største guttene klassen befalte: Gunhild, no e det på tide du kome deg heim.
–Jeg er så sær at jeg allerede som liten jente drømte om å finne en øy helt for meg selv, forteller Gunhild Bjelland, som har plassert oss på kjøkkenet til lunsj.
– Ikke i noen forstand kan jeg vel sies å være mørkredd og det var det egoistiske motivet som drev meg da jeg bosatte meg her i 1988 – ønsket om å få det beste ut av livet. Gården har tilhørt slekta til mannen jeg engang var gift med, og da jeg hørte at den skulle selges, slo jeg til. De første årene bodde jeg her alene, og tanken var å lage et kunst- og reiselivssted. Jeg har forsøkt å få ny aktivitet i de gamle husene, som jeg med god hjelp har restaurert, planke for planke, beretter Gunhild. Hun bor i det nyeste fra rundt 1900.
– Denne plassen har alltid vært et sted hvor kultur har vært en del av livet. Her levde de av landslott og sildefiske til det ble dårligere tider som førte til at de tidligere eierne måtte selge på 1960-tallet. Jeg forelsket meg i stedet fra første stund. De siste syv årene har jeg levd av og med dette stedet, som er blitt Norges vestligste kunstgalleri. Jeg har forsøkt å skape et levende sted, og den bærende aktiviteten er kunst og malerkurs. Ved slike anledninger er jeg kokke og servitør, og serverer gjerne sprøstekt breiflabb i "eiga stove", sier Gunhild.

Restaurert

Batalden havbuer består av i alt tre sjøhus, et gammelt hovedhus fra 1840 og et nyere våningshus fra 1900. Restaureringen har hun delvis stått for selv. Hun slår gjerne flere slag med hammeren gjennom vinteren, gammel sløydlærer, som hun også er. I et av sjøhusene vokser det litt etter litt en samling gamle bruksgjenstander fra fiskeri- og gårdsdriften som ble drevet her gjennom mange år. Det utvendige miljøet er holdt mest mulig autentisk, men innvendig er det lagt til rette for ny næringsvirksomhet i den lille vika. Her er det både kunstgalleri, konferanselokaler og overnattingsmuligheter for større og mindre grupper.

God bølge

Batalden er en av flere øyer i havet utenfor Florø som har "alden" i navnet. Den kanskje mest kjente er Alden med den "Norske hesten" som er et kjent landemerke. Alden betyr bølge, mens bate betyr "et gode i seg" og henspeiler på at havet brakte med seg mange goder - et gode som båra brakte med seg. Og for Gunhild har Batalden blitt en rik mulighet til å tøye grenser og finne utfordringer. Her finner hun det primitive og ensomheten – noe hun gjerne deler med båtfarende og andre som legger kursen innom. På Batalden fins ingen biler, ingen veier – og kun to fastboende.