En stopp på Stad

Vi innser at det er en paradoksal anbefaling, men den mest praktiske måten å utforske Stadlandet på, er med bil. For selv om man kan nærme seg de unike plassene fra sjøsiden, er de i praksis utilgjengelig med båt. Men en dagsutflukt med leiebil kan være et ypperlig avbrekk, noe vi har gjort flere ganger langs kysten, og aldri angret. Utgangspunktet for en rundtur på Stadlandet er enten Måløy hvor det fins bilutleie, eller fra Selje, om du har kontakter der som kan stille en bil til disposisjon. Vi lånte en bil i Selje på en riktig praktfull sommerdag, og tok turen ut til Vestkapp og de eksotiske, grønne dalene og de kritthvite strendene.

Se vår bildespesial nederst i artikkelen

Dramatisk landskap

”Full storm ved Stad” er en værmelding man tar på alvor. Ja, selv en liten kulling er som oftest nok til at man bør vente en natt til på sørsiden eller nordsiden før man gir seg over Stadhavet. Dette rundt tre mil lange, grønne massivet skiller Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane med Sildegapet på sørsiden og Vanylvsfjorden på nordsiden av halvøya. Farvannet vestenfor har vært skueplass for noen av de mest dramatiske hendelser i norsk sjøfartshistorie, og utgjør den dag i dag et av de virkelig store hindrene for sjøfarten langs Nordvegen. At gjennomføringen av en skipstunnel trekker i langdrag, er åpenbart til større bekymring for folk som har ferdes rundt Stadt enn bevilgende myndigheter. Selv vikingene dro skipene sine over land over Dragseidet mellom Drage og Leikanger når været ble for dårlig. Men på solrike godværsdager er dette landskapet en port til like storartede opplevelser som en stormnatt kan være skremmende.

PÅ MOLOEN i Hoddevika forstår man lett at dette stedet bare unntaksvis gjør båtlanding mulig. Foto: Lars K Larsen

Vi blir alltid forundret når vi runder Stad på slett sjø en sommerdag og kan gå nærmere land enn vi vanligvis gjør. Her klorer husklynger seg fast i grønne viker, og man får et mer håndfast grep om hva folk gjennom årtusener har risikert og ofret for å komme nær havets ressurser.

Vanskelig tilgjengelig

På vei sydover fra Sunnmøre en vakker julikveld, bestemte vi oss for å gå innom Honningsvågen på nordsiden av Stadlandet av ren nysgjerrighet. Havnen er godt beskyttet og er bra å kjenne til som nødhavn, men noe blivende sted er det ikke. Så vi gikk rolig videre sørover og rundet Kjerringa (også kalt Vestkapp), som er navnet på det 497 meter høye fjellet som utgjør Stadlandets høyeste punkt. Vi satte kursen satt mot fyret på Buholmen - den vanlige leia når vi fritidsbåtfolk skal ferdes her, og ikke utenom Bukketjuvane hvor skipsfarten går i dårlig vær, og som har fått sitt navn etter at Peter Dass forliste og mistet en større del av boksamlingen. Ganske snart sør for Buholmen passerte vi Ervik. På en blikkstille dag er det mulig å gå inn på bukta, men vi vil ikke anbefale å ankre her. Derfor gikk vi direkte mot Gamla lysbøye og brakk av østover gjennom Sildegapet mot gjestehavna i Selje for å utforske Stadlandet bilveien neste dag.

Ervika og St. Svithun

Turen utover Stadlandet er mektig. I løpet av en kort biltur beveger man seg fra fjord til fjell, og til fjord igjen. Man bør spandere en hel dag på turen utover mot Ervika og Hoddevika, og eventuelt avlegge Vestkapp et besøk for å nyte utsikten. I Ervikbygda møtes vi av et vakkert lite jordbrukssamfunn med ansiktet vendt mot Stadhavet.

Hele Stadlandet hadde stor strategisk betydning under krigen, og tyskerne bygde store kystfestninger flere steder på halvøya. Dramatikk har vært en del av folks hverdag her i alle tider, og listen over forlis utenfor Stad er lang. Ervik har en helt spesiell plass i hurtigrutehistorien, og minnekapellet der både skipsklokka og ankeret fra ”St. Svithun” fins, er mål for besøket. Kapellet ble reist i 1970 til minne om de som omkom ved en av norskekystens største tragedier. Ved en feiltakelse ble ”St. Svithun” bombet av engelske fly i september 1943. Skipet ble satt på land ved Kobbeholmen ved Ervik, og bygdefolket klarte å berge 78 av passasjerene. 49 mennesker mistet livet.

Å gå mellom gravstøttene på kirkegården ved stranda i Ervik er noe alle sjøfartsinteresserte bør gjøre en gang i livet.

Surfers paradise

Drøyt tre nautiske mil sør for Ervik, ligger Hoddevik. Bilveien dit er betraktelig lengre og mer kronglete, men spektakulær. Det tar en halvtime å kjøre de drøyt 20 kilometerne. Her ligger en av Norges flotteste sandstrender, hvor lasteskipet ”Vesergau” ble satt på land etter torpedering i 1943. Den fredelige dalen er omgitt av grønne fjellsider som umiddelbart gir assosiasjoner til Hawaii og andre eksotiske steder.

Hoddevik er blitt et paradis for brettsurfere, og bygda har spesialisert seg på å ta imot ungdom med lidenskap for å måle mot og ferdigheter med havets krefter. Bare å stå på moloen i Hoddevik gir en fornemmelse av hvilke ekstreme naturforhold som råder her.

Sagalandet Selje

(artikkelen fortsetter under bildet)

Vel tilbake i Selje, velger vi oss Seljeøya med sine klosterruiner. Den ligger lengst inne i Sildegapet, mellom Skårfjorden og Røyseterfjorden. For oss fritidsbåtfolk er nok Selje best kjent som stedet der brødrene Dragseth startet produksjonen av Saga-båtene i 1960, men hele området er i sannhet et sagaland som er svært rikt på fornminner.

I Selje er det en gjestebrygge, ikke verdens beste, men havna er stille og grei. Men det er på Seljeøya, eller Selja som den også kalles, at man kan legge seg til og føle seg hensatt flere hundre år tilbake i tid.

Seljeøya og St. Sunniva

Da vi hadde bunkret opp, gikk vi ut til det nye og vesentlig bedre flytebryggeanlegget på nordvestsiden av øya. Her er det fint å ligge, og utsikten mot storhavet og Stad er mektig, og vender man blikket mot øya, ligger klosteret og ruinene som ble bygd på 1100-tallet, viet den engelske helgenen St. Alban som i følge legenden var St. Sunnivas bror. Hun skal ha vært en irsk kongsdatter som var så plaget av hedenske friere at hun midt på 900-tallet så seg nødt til å forlate hjemlandet. Sammen med et stort følge drev hun for vær og vind i Herrens hender, og havnet på Seljeøya. Det ble sendt bud på Håkon jarl da det ble klart at det var inntrengere på øya. Sunniva og følget hennes gjemte seg i en hule for å slippe unna vikingene, og ba til Gud om hjelp, som svarte bønnen med å stenge inngangen til hula med et steinras. Noe senere ble det sett et lysskjær oppe i fjellsiden. Olav Tryggvason ble varslet og han kom til at det måtte dreie seg om en helgen på øya. Sunnivas legeme ble funnet og oppbevart i et skrin.

På bakgrunn av historien ble det reist en kirke på Seljeøya rundt 1070, øya ble bispesete for en tid. I 1170 ble skrinet med St. Sunnivas levninger fraktet til Bergen hvor det oppbevares i høyalteret i domkirken. I 1102 ble det grunnlagt et benediktinerkloster på øya. Munkene drev var i virksomhet her frem til slutten av 1400-tallet, og det er disse ruinene vi kan vandre blant på øya i dag.

Nøkkeltall for rundturen