God mat på sjøen

Fotturister i Norge hadde før i tiden alltid med seg «færdamat». Og når vi som barn skulle på tur, utstyrte mor oss med niste. Men det var altså på landjorda. De som ferdes på sjøen – fiskere, sjømenn og båtfolk - var det ikke så mye snakk om, selv om også de skulle ha med seg «færdamat». Før i tida var det gjerne tørrmat som tålte å bli liggende og som det var lett å tilberede ombord. Salt flesk og bacon var standard, likeledes skipskjeks.

Hva tar den stadig større armada av båtfolk med seg ut på sjøen idag? Jeg har ikke sett noen vitenskapelige undersøkelser om det; unge forskere skriver jo nå avhandlinger om alt mulig, også om det vi kan resonnere oss frem til uten noen akademisk grad. Jeg har gjort mine private undersøkelser og har noen anbefalinger.

Tørrmat er det fortsatt greit å ha med seg, men man skal ikke la seg forlede av holdbarhetstempel. Vi glemte en gang hel loff om bord, godt innpakket og beskyttet mot fuktighet. Da vi fant den våren etter, hadde vi ventet mye mugg. Men loffen var like hvit som da vi tok den ombord. Så bra, så bra, ropte barna og skulle ha noen skiver. Men min kone, som både er sjøvant og vet hvor mange skadelige bevaringsmidler vi tilfører maten vår, sa bestemt nei. Hun mente at en så gammel loff uten mugg måtte det være noe galt med. Hun hadde selvsagt rett. Den var full av kjemikalier.

Dette var Gro Harlem Brundtland og hennes mann Arne Olav enige med oss om. De var begge ivrige båtfolk og besøkte oss på Hvaler der hun med stor interesse så hvordan vi alltid lot våre barn og bikkja ha med seg «nyttelast» når de kom opp fra båten – drivved, tang og tare til gjødsel og strandkål, som vi blandet med vanlig kål og krydder som grodde vilt. Etter et slikt besøk ble Gro Harlem Brundtland utnevnt til miljøminister, uten at jeg skal påstå at det var hennes besøk på Hvaler som medvirket til det.

Gro var en bestemt dame. Det skulle være orden og disiplin både ombord og i land. I sine memoarer bemerker hun hvordan deres og våre barn fikk danse oppe på bordene på hytta vår når de kom på besøk. Ja visst var Gro streng, men ingen kan benekte at det er få i etterkrigstiden som har gjort så mye for miljøet, også til sjøs, som Gro Harlem Brundtland. Og hun viste at hun var situasjonen voksen da Arne Olav falt over bord og hun reddet ham under meget dramatiske omstendigheter.

Gro og Arne Olav Brundtland og deres barn fisket og tilberedte i likhet med oss den ferske fangsten om bord. Nystekt hvitting og småmakrell er delikatesser, og en panne full med lyr eller sei er heller ikke å forakte. Stekt sei i rømme er festmat; det lærte jeg på fiskebrygga i Trondheim.

Men svært mange tar med seg til sjøs store, fargesprakende poser med nøtter, cornflakes og salt potetgull. Eller det går på hermetikk, hvis ikke det er grillpølser. På Hvaler sa ungene til fiskerne: «Pølse er den beste fisk jeg vet!». De spiste ikke fisk. Jeg skal ikke slutte meg til moralistene som med sine løftede pekefingre er etter oss hele tiden. Men jeg har noen tips jeg tror er gode.

Hermetikk er greit nok, men man skal huske på at også den går ut på dato. Vi hadde en gang glemt noen bokser med fiskeboller. Da vi endelig åpnet dem hadde det begynt å gro hår på dem. Barna syntes det var morsomt, men ville selvfølgelig ikke spise dem. Vi har alltid med oss hermetikk som ikke har gått ut på dato – joikaboller, kjøttkaker og lapskaus. Og etter et besøk i Nord-Trøndelag lærte vi oss å sette pris på «ekt Inderøy-sodd» som selges dypfryst i passende små plastspann. Det tar litt tid før den tiner opp, og i kjøleskapet om bord holder deg seg enda lenger. Det er meget populær «færdamat» ombord både for voksne og barn. Men det skal være ekte trøndersodd, ikke den som kommer i vanlige hermetikkbokser.

Vi har gjort enda en fin erfaring. En ting er tørrfiskbiter i poser. Det er bedre og sunnere enn sukkerholdige «goddis». Men aller best synes vi det er å ha med klippfiskpinner. Den markedsføres blant annet av de driftige Dybvik-brødrene på Sunnmøre og kommer i lukkede pakker så det ikke lukter før du åpner dem.

Disse klippfiskpinner lager jeg enten bacalao av; de må i sjøvann selvsagt utvannes lenger enn i ferskvann. Til slik bacalo skal det være løk, poteter, syltede tomater, tomat-purrè og sterk paprika.

«Jahn Ottos bacalao» ble til og med gjengitt i Washington Post, slik mine andre yndlingsretter står på menyen i berømte Berlin-kneiper som Dicke Wirtin og Schildkröte. Der er veggene dekket av fotos av meg om bord i båt og ute på fiske. Tyskerne elsker båtliv og sjøfiske og seiler gjerne langs den norske kyst.

Min bacalao er alltid populær færda-mat om bord, ja, den reneste festmat. Men vi har også oppdaget at klippfiskpinnene kan stekes og grilles, med varm eggerøre og stekte poteter eller potetmos til. Det er skikkelig båtmat, og dessuten kan barna og dine gjester velge ut passede stykker og grille selv. Forsøk dette neste gang du gjør innkjøp til båtturen.