Havfiske på Kanariøyene

Jeg har i mange år besøkt båthavner over hele verden. Det er alltid interessant å se siste nytt i fritidsbåter, noe for øvrig Båtliv holder oss godt orientert om med sine reportasjer fra båtmesser i inn- og utland. Men jeg har dessuten en spesiell interesse, for ikke å si lidenskap. Jeg fisker på nesten alle hav, noe forøvrig mange gode venner av meg har gjort, for eksempel Haaken Christensen. Alle husker ham som den internasjonalt anerkjente kunstekspert. Mange av mine nå avdøde kunstnervenner som Ludvig Eikaas, Kaare Tveter, Jakob Weidemann, Knut Steen og Arnold Haukeland stilte ut i Galleri Haaken. Hva få visste var at Haaken Christensen også var en meget dyktig havfisker og hadde venner i dette miljøet over hele verden. Haaken hadde et havfiskeutstyr man kunne misunne ham.

Siste sted jeg besøkte var Kanariøyene som invaderes av norske turister som skal bli brune i en fart og spise og drikke rimelig. Det er selvsagt ikke noe galt i det. Jeg har ingen sans for moralister med pekefinger og fyrop. Men Kanariøyene har noe mer en vakker natur, sol og rimelig mat og drikke. Der kan man også være med på havfiske, og det er rimeligere enn mange andre steder i verden. Men det avhenger av sesongen. Blue og Black Marlin kommer først ut på forsommeren, og tuna er uberegnelig. Hell i sportsfiske er for øvrig noe man ikke helt kan planlegge. Det er alltid et element av sjansespill uansett hvor dyrt utstyr du koster på deg.

Vi var denne gang ute etter tuna på vestkysten av Grand Canary. Uken før var det usedvanlig mye tuna der, og en fiskebåt fikk så mange i sin snurpenot at den gikk rundt og mannskapet måtte hoppe på i havet. Vi fikk ikke vite om de fikk sluppet løs all tunaen. Men derimot ble vi minnet om nye regler som sier at sportsfiskere ikke får beholde tuna de fanger. Det er det bare yrkesfiskere som gjør. Derfor måtte jeg slippe løs en skikkelig stor tuna.

I internasjonalt sportsfiske heter det «catch and release». Utenfor Mauritius der vi dro temmelig store Blue Marlins, fikk vi ekstra poeng hvis vi slapp dem løs. Utenfor Grand Canary slapp vi også løs en stor skate, ikke fordi reglene tilsa det, men fordi spanjolene ikke har lært seg å tilberede skatevinger, en delikatesse islendingene er så flinke med og som man nå også kan få i Langesund. Året før hadde vi på kroken en skate som var så stor at den dekket hele bunnen under båten vår. Den lot vi gå fordi en slik kjempeskate er livsfarlig når den slår med halen. Dessuten har den giftige pigger.

Denne gang endte vi opp med mye mindre fisk, men det var fint å få opp tre Barracuda. Den har meget godt kjøtt, men man skal passe seg for kjeven som er full av spisse tenner. Biter en barracuda deg må du til lege etterpå. Hai er heller ikke noe å spøke med. Bare en dråpe blod over bord gjør at haien oppdager deg på lang avstand. Jeg har opplevd haier gå løs på en fanget marlin, slik som i Hemingways «Den gamle mannen og havet». Men mest fryktinngydende var en stor hvithai som jeg hjalp noen franskmenn med å få i land ved Mombasa. Det er en fantastisk «gamefish» som man skal ha respekt for.

Den største tunafangsten fikk jeg utenfor Ocean City i USA. Da hadde vi mat for måneder. Vi var noen venner fra Washington D.C. som dro sammen ned til Atlanterhavskysten. En av dem hadde tatt med seg kona. De drakk og kranglet hele natten og da han kom om bord, ble han tjoret fast med en stang i hånden før han sovnet. Han fikk den mest sjeldne fisken og et diplom.

I Alaska dro jeg fem store kveiter på rad, den største på nesten 100 kg, så jeg ble medlem av «100 pound-klubben». Der borte heter det ikke «Halibut fisher» - kveitefisker – men «Halibut Hunter», altså kveitejeger. Vår mann hadde enkelt utstyr, men jeg så noen fiskebåter som gjorde meg grønn av misunnelse. Jeg måtte kvitte meg med min gamle sjark fordi det ble for dyrt å holde mekaniker. Nå venter jeg på en mesèn som liker meg så godt at han eller hun tilbyr meg en fiskebåt som jeg kan tilbringe resten av åttiårene mine oppe i.