Jeg har båtdilla

Mange nordmenn, kanskje de fleste, har bildilla. De samler på gamle biler. De kjøper og selger biler. De mekker i nesten all sin fritid. Ikke et ondt ord fra min side om disse landsmenn som er så mange at politikerne må ta hensyn til dem når de bevilger til nye veiprosjekter.

Jeg har båtdilla, og det er det også mange som har. De abonnerer på båtblader; mine venner må selvsagt ha Båtliv eller Seilmagasinet. Jeg går på båtmesser i inn- og utland og kjøper stadig nye bøker om båter på forskjellige språk. Det er etter hvert blitt et anselig bibliotek jeg har fått. Slik er det også med min kulinariske boksamling.

Mye av det som kokkeleres egner seg nettopp for båtliv, ikke bare om sommeren, men hele året. Jeg har venner som hver vinter inviterer på lutefisk, bacalao og boknafisk eller hjellosing. Det er delikatesser når det tilberedes skikkelig. Hvor ofte har jeg ikke gått kveldstur i båthavna? Og så har jeg kjent lukten av en av disse delikatesser. Og sannelig er jeg blitt invitert om bord for å smake. Båtfolk er som regel gjestfrie, og de deler gjerne med seg av sin kulinariske innsats, av sin store viten og av alle slags løse skruer og mutre som man plutselig kan trenge. Har du båt og er hjemme i en skikkelig båthavn behøver du aldri være ensom eller kjede deg.

Jeg sokner til en slik båthavn i Drøbak og er medlem av Drøbak Båtforening som under nestor Tom Kristiansens suverene ledelse har overlevd alt og har vist evne til å fornye seg og ta opp nye generasjoner. Velfortjent fikk han Kongens Fortjenestemedalje, og da Kronprinsen og Kronprinsessen besøkte Drøbak underholdt han dem med havsalte historier. Jeg vet de moret seg kongelig.

Jeg var rask med å melde inn mine sønner. En av dem er i Moskva som Aftenpostens korrespondent, en annen er travelt opptatt lege, en tredje er forretningsmann og den fjerde ballettprofessor og stadig på farten landet rundt. Men båtliv og fiske tar de seg tid til. På telefonen fra Moskva får jeg stadig spørsmål om hvordan det er på sjøen. Jeg var i Moskva før jeg ble alvorlig syk og havnet i koma. På Moskva-elven fikk vi med oss et rikt båtliv og fiske, slik jeg tidligere gjorde da jeg seilte på tsarens gamle vannveier fra St. Petersburg til Moskva. Og tro det eller ei: I koma var jeg stadig ute og fisket og fikk storfangst. Familien som satt engstelig rundt sykesengen, trodde det måtte være noe sånt siden jeg fektet med hendene og pustet tungt.

Vi har også en båt på Hvaler og leier der en plass av en hyggelig kar som har lagt alt til rette. Vår gamle båtplass i Seiløsund er grodd helt igjen, men når de får tømt den for gjørme og leire skal vi tilbake dit våre barn lærte å seile VG-jolle da de var små. Lærer man barn og barnebarn å bli glad i sjø og båtliv er meget vunnet.

En av mine svigerdøtre er japansk og hun kan ikke komme på sjøen ofte nok. Hun fisker som en gammel sjøulk og hjelper sin ektemann med å grave, røyke, bake eller steke makrellen eller tilberede den på andre måter som de gjør i Japan. Jeg besøkte en gang Tokyos store fiskemarked cg så hvordan fangsten der ble auksjonert bort og brakt ut til restauranter, butikker og private før sola stod opp. Det går raskt unna når det er kommet inn en skikkelig tunfisk, særlig en blåfinnet tunfisk som er spesielt etterspurt. Nå drømmer jeg om at vi med klimaforandringene skal kunne ta tuna i våre farvann. Utenfor Langesund har de allerede sett den norske versjonen av tuna, bugde. Det er digre fisker. I Norge pleide vi dessverre ikke å bruke kjøttet, men tok vare på fettet som kunne brukes direkte i motorrommet uten noen bearbeidelse. Jeg husker fiskere som hadde stående tønner av brugdefett.

For å ta skikkelig storfisk må man ha en god båt og profesjonelt fiskeutstyr. Og da er jeg tilbake til min store interesse for blader, nettsider og bøker om båtliv. Jovisst er det mange fine og dyre båter, men en flott bil er jo heller ikke billig. Og båter som er produsert spesielt for havfiske finnes jo i mange versjoner og prisklasser. Det er bare å følge med i Båtliv eller ta seg en tur på en båtmesse. Der finner man som regel fagfolk. Og selv om enkelte kan bli litt for ivrige etter å selge så er det på båtmesser samlet enormt mye fagkunnskap, om ikke hos utstillerne, så hos publikum. Mange av de besøkende gjør nettopp som jeg; de følger med i båtblader og på nettet og tilbringer dessuten det meste av sin fritid med å mekke i havna. Jeg skulle bare ønske at politikerne snart forstår hvilken viktig velgergruppe dette er.