Trollmannen Thor bygget ferdig Norges siste tresjark

Faste lesere av Båtmagasinet drar kanskje kjensel på Thor Norling, den aktive pensjonisten fra Porsgrunn som har en ustoppelig trang til å bygge båt. Han elsker simpelthen å løse utfordringer med hender og hode, og hans yndlingsutfordring er alt som har med båt å gjøre. Thor startet yrkeskarrieren som typograf, men valgt raskt sjømannstilværelsen før han ble lærer med maritim sikkerhet som fagfelt – inntil han ble pensjonist og kunne vie all sin tid til å restaurere og bygge opp båter. Og det må være «skikkelig båter», gjerne av det «halvprofesjonelle» slaget med robuste løsninger og godt håndverk, for at håndverkeren skal «få tenning». Da han fant «Cumulus» på finn.no i 2019 ble interessen tent for fullt.

28 måneders arbeid

Hør bare: De siste ni årene har han lagt ned over 8 000 timer på to båtprosjekter! Men det starter ikke der. Allerede i 2011 så han seg ferdig med renoveringen av den fantastiske skøyta «Rylard» på 33 fot, bygget som fritidsbåt i Sverige i 1967. Og før den tid hadde han satt i stand den lille tresjarken «Brynje», to Polar-snekker og innimellom noen veteranbiler. Det var imidlertid først med en uinnredet Osvik 33 at han begynte å gape over de helt store prosjektene. Det tok fire år og ferdigstille en komplett, velutstyrt skute med utgangspunkt i et aluminiumskall. Så hadde han et «hvileskjær» en vinter da han renoverte en 52 år gammel, ni meter lang Lalleröd-snipa. Og så dukket «Cumulus» opp på finn.no. Og Thor kunne ikke la være – nok engang. Selv om han var blitt 73 år, gikk han løs på det som for de fleste ville ha fortonet seg som et livsverk. I april ble den 28 fot store sjarken sjøsatt i Porsgrunn – etter 28 måneders innsats.

Ble ikke ferdig

Historien om «Cumulus» starter allerede i 2001, da Gunvald Johannessen i Sandnessjøen bestilte et skrog fra båtbygger Olav Aase på Reksteren i Tysnes. Johannessen hadde arbeidet hele livet i Kystverket, og var fast bestemt på å reise til Svalbard med båten. Han sveiste overbygg og dekk i aluminium, satte inn en ny 81 hk Perkins-motor med Nogva-gir og tanker dimensjonert for den lange reisen. Johannessen gikk bort før båten var ferdig, og prosjektet ble stående på land i 18 år, frem til enka la båten ut på finn.no.

– Interessen ble tent med en gang, forteller Norling, som alltid har hatt veldig lyst til å bygge opp en sjark.

– Dessverre så forlangte de urealistisk mye for prosjektet, så jeg la det på is. Da den dukket opp igjen etter et halvt år til redusert pris, så kunne jeg ikke la være.

Norling tok turen til Sandnessjøen for å se på båten som hadde stått inne i et skur i 18 år.

– Jeg måtte si «nei». Ikke for å presse pris, men fordi jeg så at det ville kreve alt for mye arbeid. Men enka etter Gunvald Johannessen ble så lei seg, så da endte det med at jeg kjøpte den. Likevel følte jeg fortsatt at jobben var for stor og tenkte at jeg skulle bruke lang tid. Det varte ikke så lenge, for jeg har en tendens til å gi bånn gass når jeg først begynner..., sier Thor, som ikke legger skjul på at det er «sykt mye arbeid» å bygge en sånn båt.

– Alt skal planlegges. Jeg har gjort 353 innkjøp av varer og tjenester til prosjektet så langt. Bare det tar tid. Og så skal du kunne noe om det mest – alt fra snekkerarbeid til elektro, hydraulikk, VVS og overflatebehandling. Samtidig er det det som gjør hobbyen så fascinerende, at du er innom så mange fagområder i tillegg til å skape noe som har gode, funksjonelle løsninger.

«Halve Nord-Europa»

Før Thor kunne ta fatt på første arbeidsdag ombord, måtte båten fraktes fra Sandnessjøen til Porsgrunn.

– Det var meningen at den skulle gå på lasteskip, men i og med at båten ikke hadde vært på vannet på nesten tyve år, og jeg kunne se halve Nord-Europa mellom natene, så turte jeg ikke det, sier Norling og ler godt.

Løsningen ble å frakte den som på spesialtransport på bil. Først ble den 10 tonn tunge 28-foteren løftet på spesialhenger med mobilkran i Sandnessjøen, og da den kom til Porsgrunn måtte det mobilkran til der også.

Med båten trygt plassert i en plasthall på utsiden av verkstedet, satte den energiske pensjonisten i gang. Overbygg og dekk i aluminium måtte forberedes før maling. Da båten var malt i korrekte «sjarkfarger» - noe han forøvrig reiste på studietur til Nord-Norge for å finne ut av – gikk han løs på alt det tekniske. I vinter har han hovedsakelig viet tiden seks dager i uka – inkludert 1. juledag – til innredning. Mesteparten av interiøret er laget i ask og hver stav er profilfrest for hånd. Skroget måtte slipes helt rent før det kunne nates på nytt, og den spesialbygde mesanmasta måtte males i Jotuns «mastegul». Nå gjenstår noe småtteri, og så en tur på land for å få satt riktig vannlinje.

Kystkulturen

– Hva er det som driver deg?

– Hvis jeg hadde vært drevet av penger, så måtte jeg ha kjøpt en Windy eller noe sånt som en vet er lett å selge i den andre enden. Men det er ikke noe for meg. Kystkulturen betyr mer for meg enn de pengene. Og så synes jeg det er veldig trivelig å jobbe med denne typen båt. Det er ikke for alle, men det er definitivt noe for meg.

– Og så er jeg jo så heldig at jeg gleder meg hver dag jeg skal på jobben. Ja, jeg kaller det jobben. Minimum seks effektive timer seks dager i uka. Visst har det vært noen nedturer, det skulle blott mangle og jeg har vært i kjelleren noen ganger, men det må en bare riste av seg, sier Norling, og fortsetter:

– Og så er en nødt til å være strukturert. Når jeg får besøk på verkstedet så sier jeg at «nå er det arbeidstid!». Verkstedet mitt er også et «sosialkontor», og alle synes det er trivelig å komme dit, men hvis jeg skal sitte og drikke kaffe med alle som kommer på besøk, da rekker jeg ikke noe. Så alle er velkommen, men de må komme klokka 12 og så må de gå igjen klokka halv ett!

Neste prosjekt

– Skal du ta det med ro nå, eller har du allerede et nytt prosjekt?

– Jeg skal bruke båten i sommer og kose meg med den, men jeg kommer nok til å selge. For nå har jeg kjøpt en Aanesen-kogg bygd på Stathelle uti fjorden her. Den skal jeg i gang med nå, men aller først skal jeg hjelpe en bekjent med å bygge opp en campingbil som ble laget på 1960-tallet. Og så skal jeg renovere litt på verdens eldste betongbåt; «Hans Martin» i Porsgrunn – en slepebåt fra 1917. Der er det en del råte som jeg skal reparere. Hvor mye jobb det er, vet jeg ikke helt enda. Ombord i den sitter det nemlig en Normo-diesel, og den skulle jeg gjerne hatt i gang...

«Cumulus» er imidlertid det siste gigantprosjektet, forsikrer tusenkunstneren.

– Jeg har lovet Turid, kona mi´, at jeg skal ta det litt mer med ro. Men, jeg kan jo ikke stå opp klokka seks på morgenen uten å ha noe å gå til! Turid har sagt at «kan du ikke ligge i alle fall til klokka syv...? Det har hun jo rett i, og det skal jeg ta hensyn til. Men, så har jeg jo en tendens til å bli bitt av den basillen, da..., avslutter Thor, som helt sikkert ikke har sjøsatt sitt siste prosjekt.