Dråpen i havet

Kommentar av sjefredaktør Ole Henrik Nissen-Lie

I vinter ble jeg lei meg. I likhet med store deler av kystbefolkningen reagerte jeg med sorg og sinne på nyheten om gåsenebbhvalen som ble funnet svak og syk i fjæresteinene utenfor Sotra. I hvalen var magesekk, tarmer og innvoller fylt opp med plast den hadde fått i seg. Alt fra mindre partikler til flere meter store plastflak inni det prektige dyret, hadde gjort den ute av stand til å ta til seg føde. Jeg ble oppriktig lei meg.

Jeg må innrømme at jeg vanligvis er ganske sløv når det gjelder miljøvern. Jeg tilhører en generasjon som vokste opp med en forestilling om at naturen tålte alt. Da jeg mønstret på «Christian Radich», pekte offiserene over rekka på det gule vannet i Oslo havnebasseng, og sa: «Verdens største askebeger er over rekka».

Nå vet jeg bedre. Jeg kaster ikke søppel i sjøen, men jeg kjører bil og båt, reiser med fly, kler med i fleeceklær, handler mat i plastposer og spiser mat fra alle verdens hjørner. Jeg er bekymret over forsuring av havet og klimaendringer, men jeg tenker at jeg uansette ikke kan gjøre noen forskjell i den store verden.

Bildet av gåsenebbhvalen ble en vekker for meg og mange andre. Jeg så på Facebook at flere båtfolk tok båten ut i fjæresteinene for å plukke plast i januar. Bøtter og spann med drivende plastposer og søppel. Plutselig ble det abstrakte veldig konkret. Forurensningen fikk form av en forpint hval. En konkret tragedie å henge alarmerende fakta på.

Vi har alltid levd av havet i Norge, og fiske og oppdrett er næringene vi skal leve av når oljen oljen tar slutt. Dette er klodens fremtidige spisskammers. Heldigvis begynner folk å våkne. Også myndighetene. I budsjettforliket som ble vedtatt før årsskiftet, satte regjeringen av 35 millioner kroner til tiltak mot marin forsøpling. Tiltaket er svært positivt, men det er nok dessverre bare musepiss i havet i forhold til problemets omfang.

Åtte millioner tonn plastsøppel går hvert år ut i verdenshavene, og det øker. Mesteparten havner på havets bunn, men en del føres med strømmene over store avstander. Havstrømmene kjenner ingen grenser, og i Sotra-hvalens tilfelle, kom stort sett posene fra Danmark og England. Plastavfall, især fra handleposer og lignende, brytes sakte eller aldri ned. Små plastpartikler går dessverre inn i føden til fisk, sjøfugl og nå sist altså Sotra-hvalen, som hadde hele 30 plastposer i magen.

Eksperter ved miljøinformasjonssenteret GRID-Arendal, som samarbeider tett med FNs miljøprogram, omtaler nyheten om gåsenebbhvalen som alarmerende. Men det er langt fra det første eksempelet på plastforurensing i dyr.

– Det er vel dokumentert at plast er funnet både i fugler, havskilpadder og pattedyr. En nylig rapport fra GRID-Arendal viser at flere enn halvparten av alle hvalene som ble undersøkt i studien, hadde plast i fordøyelsessystemet, sier Joan Fabres, som jobber i stiftelsen.

Men selv om det kan føles håpløst, kan man bidra i det små. Strandryddedagen ble arrangert for første gang i 2011. I 2016 ble det arrangert 1364 ryddeaksjoner over hele landet, 377 tonn avfall ble ryddet fra strendene og 869 000 meter kyst ble rensket. Det er da noe!?

Som Mor Teresa sa: «Av og til tror vi at det vi gjør, bare er en dråpe i havet. Men havet ville vært mindre uten den dråpen».

Les stor reportasje i Båtliv om plasten i havet her.