Fremmede invaderer oss

Det er ikke bare på TV og film at vi invaderes av «fremmede» vesener som kommer fra fjerne planeter og som vi aldri tidligere har sett. Det skjer også i sjøen og på havbunnen. Jeg har tidligere fortalt at jeg har fått St. Petersfisk når jeg har dorget eller harpet etter makrell. St. Petersfisken kjennetegnes av to mørke flekker bak på begge sider av hodet. Ifølge legenden var det Peter som klaget til Jesus som så ba ham trekke opp en fisk. Den hadde en gullmynt i kjeften. Flekkene på hver side av hodet var merker etter der Peter holdt. Bortsett fra at St. Petersfisken er morsom å få opp i båten - den ser ut som en flyndre på høykant - så er den også en god spise. Det er også karpefisker og andre fremmede arter vi nå får i våre fjorder.

Men det er ikke bare fremmede fiskearter som invaderer oss etter hvert som det blir varmere. Det gjelder også skjell og snegler vi aldri før har sett her nord. Flere steder på kysten, blant annet på Bamble-kysten og utenfor Langesund og Kragerø og på Bamblekysten blir det stadig mer av den. Den kryper også innover i fjordene, slik at man kan finne den innerst i Langangenfjorden og Åbyfjorden. Denne fremmede østers har også dukket opp andre steder på kysten og den brer seg raskt. Liksom kongekrabben beveger seg raskt sydover kryper stillehavsøstersen nordover. I Agder-fylkene har fylkesmennene gitt idrettslag og foreninger penger for å plukke stillehavsøsters. Denne art østers er absolutt ikke velkommen i våre farvann, og det må gjøres noe drastisk for å stanse den.

Mange steder ligger stillehavsøstersen som et tett og tykt teppe der det ikke er muligheter for annet liv. Det går også utover fuglelivet, blant annet er alkebestanden gått tilbake. Alkene lever blant annet av blåskjell, og blåskjell har ingen sjanser der stillelhavsøstersen dominerer. Ett lyspunkt er at de iltre ternene er kommet tilbake fordi det er blitt mer åte til dem, blant annet sild, men det er en helt annen sak.

Stillehavsøstersen fester seg gudskjelov ikke så lett på sandstrendene. Den må ha berg eller i hvert fall steiner for å gro. For de badende er stillehavsøstersen ingen spøk. Går man barbent og tråkker på stillehavsøster blir man temmelig oppskåret. Jeg har sett badende med så dype sår og mye blod at de måtte til lege. For småbarn er det en katastrofe. Derfor bør alle som bader der det kan være Stillehavsøsters ha solid fottøy. Er sålene for tynne skjærer østersen tvers igjennom. Og så må man unngå sylskarpe rev. Aktiv småbarn tenker ikke alltid på det.

Kan Stillehavsøstersen spises, blir jeg ofte spurt. Ja, absolutt. Men du må ha ekstra sterke redskap for å åpne skjellene og helst gartnerhansker. Sett litt sitron til og ha en flaske tør hvitvin klar. Men stillehavsøstersen er nok ikke fullt så god som «ordentlig» østers. Men denne er til gjengjeld meget kostbar. Det er akkurt som med hummer og sjøkreps. Hummeren er dyr og attråverdig, sjøkrepsen billigere. Jeg foretrekker egentlig sjøkreps og har heller ikke noe imot stillehavsøsters.

Siste kommentar fra Jahn Otto

Dette nye året startet med en sørgelig beskjed: Jahn Otto Johansen er gått bort 83 år gammel.

I Båtliv fikk vi gleden av å ha hele Norges Jahn Otto som kommentator i 15 år, der han med inspirerende engasjement øste av sine erfaringer på sjøen, sine kunnskaper om kystkultur og sin forkjærlighet for fiske. En stor båtmann og levemann er gått bort. Våre tanker går til familien.

Jahn Otto Johansen var en usedvanlig belest og bereist herremann, men samtidig blottet for intellektuelt snobberi. Han satte like stor pris på å snakke med hobbyfiskerne i båthavna i Drøbak, som med politikere og journalister på Tostrup og Engebrets Café. Hans nysgjerrighet og livslyst førte ham jorden rundt som journalist og korrespondent, der han utmerket med seg med spennende og folkelige reportasjer med like stor interesse for meningene til vanlige folk som for generaler og professorer.

I en tid der NRK hadde TV-monopol åpnet han vinduet mot verden for mange av oss, og han ble selve symbolet på den frodige levemannen, som kunne gå live-TV fra Moskva med sigar i hånden og stor pelslue på hodet.

Det er ikke mer enn fire år siden har var med på livesending på Båtlivs sommertokt, engasjert, kunnskapsrik og klok også når det gjelder båtlivet. På sine gamle dager var han svært opptatt av miljøet, og han var tidlig ute med å påpeke vannviddet med all plasten i havet. Jahn Otto hadde en forkjærlighet for fiske som det ikke er mulig å skryte på seg. Og han var like glad i å tilberede fisken som i å fange den. Mye takket være Jahn Otto kom lutefisken på mote igjen for noen tiår siden.

Jahn Otto Johansen har vært fast bidragsyter og spaltist i Båtliv siden 2003. Han har blant annet tatt til orde for at båtlivet burde fås på blå resept. I fjor ble han selv alvorlig syk, og da han mot alle odds kom til hektene skrev han:

–Jeg stavret meg nylig frem på min rullator i min gamle båthavn. Ettervirkningene etter koma og meget langt sykehusopphold gjorde at jeg ikke kom meg ut på sjøen, men jeg har besøkt både min egen og andre båthavner. Jeg måtte kjente lukten av sjø og jeg fulgte godt med i det som foregikk.

Jahn Otto Johansen er flasket opp med båtliv, fra han laget sine første båter i bark eller vedklosser, sjøsatt med drømmer om det virkelige båtliv som liten gutt i Porsgrunn.

–Som liten gutt gjorde jeg det samme som Peter den Store, da han var i samme alder. Han bygget skip som ga smak av det store hav og sjøen, sa Johansen i et profilintervju i Båtliv i 2009.

For båtfolket har Jahn Otto Johansen alltid vært en sterk og klok talsmann. Han minnet oss ofte på at det er sjøen og kystkulturen som først og fremst kjennetegner Norge. Og han hadde en egen evne til å få sagt det: – Jeg skal ikke snakke skit om bønder, for ellers hadde jeg ikke fått baconfett til lutfisken min, men det var ikke bøndene som bygde Norge, sa Johansen med glimt i øyet da Båtliv intervjuet ham i 2009.

Nå har han skrevet sin siste kommentar for Båtliv. Vi lyser fred over hans minne.

Ole Henrik Nissen-Lie