Min horisont
Stillhet
Jeg har en god venn som elsker å fotografere solnedganger og stille skjærgård. Øyet leter uavbrutt etter motiver i et miljø hun har sett hele sitt voksne liv, men stadig oppdager hun noe nytt.
Hun er til stede i landskapet: ser, lytter, betrakter. Best liker hun kveldslyset om vinteren. Hun kan kjøre båt sakte mellom holmene i timevis og bare se. Dukker et motiv opp, tar hun frem kameraet. Fem knop synes hun er altfor fort. Tre–fire knop er favorittfarten – alltid i en enkel båt. Hun vil se fremfor å synes.
For henne er lyset, stillheten og dagene uten et vinddrag over sjøen det fineste ved en årstid da de fleste holder seg på land. Da har hun følelsen av å ha en hel verden for seg selv.
«Vi trenger stillhet for å finne ut hva vi tenker», mener forfatteren Shirley Hazzard.
Kanskje går vi inn i en tid der flere av oss oppsøker stillhet og et saktere tempo på sjøen.
På sidene 22–27 i denne utgaven skriver vi om båtmannen Jan Helge Thomassen og hans familie i Kristiansand. De gir ansikt til kvaliteter ved båtlivet som lett blir borte i fokuset på teknologi, komfort og design. Thomassen har rundt 150 overnattinger i sin Viknes 1030 hvert år. Veldig mange av dem på vinteren. Han oppsøker stillheten og nærheten til landskapet og opplevelsen. Han vil se fremfor å synes.
Kanskje går vi inn i en tid der flere av oss oppsøker stillhet og et saktere tempo på sjøen. Det finnes knapt et landskap som har et større overskudd på de kvalitetene enn den norske skjærgården – særlig om vinteren.
At norske båtprodusenter som Ibiza vurderer å utvikle saktegående elbåter og at elbåtfestivalen som arrangeres i Arendal 8. og 9. mai, har fått navnet Lydløs, er et tegn i tiden.