Den riktige historien om båten

Alt dette er for så vidt viktig, men det mest interessante om båtens historie er det jo jeg som kan fortelle. Jeg som kom ut av en smelteform på Sørlandet på 1990-tallet, veide 1100 kilo og målte 27 fot ved fødselen. Og jeg ble aldri lenger.

Min eier, Flødesen, ga meg navnet Anna. Ikke noe galt med det, men veldig spennende var det ikke. Jeg ville heller hett Sørlandets Gudinne, Dronningen, Min Elskede eller noe med litt mer schwung over.

De første sommerne måtte jeg på familieferie. Flødesen, frue og fire unger. Det ble mye mas, ja! Søling av potetgull og brus på de fine putene mine og skrik og skrål ved tilleggingen. Flødesen var nemlig ikke vant til noe annet enn robåt før han kjøpte meg – og fruen var mer vant til badekaret enn sjøen.

Etter som årene gikk gadd ikke ungene lenger å være med på sommerferier, og fruen beholdt sitt innlandspreg. Det var da Flødesen fikk interessen for å ta meg med på fisketurer. Jeg moret meg stort over fangsten vi fikk og hva som ble rapportert til de andre gutta på brygga. Det var ikke måte på hva vi hadde dratt opp, og alt veide dobbelt så mye som det egentlig gjorde.

Unntaket for de store fiskehistoriene var hummerfisket, gjerne utenom sesongen – og i farvann der Flødesen ikke hadde lov til å fiske. Hummer, nei – det hadde han ikke fått. I alle fall ikke rognhummer. Og hvis han ved et uhell hadde fått en hummer i en krabbeteine, holdt den 20 centimeter lange krabaten minstemålet på 25 centimeter med god margin.

Etter hvert som årene går er det noen menn som får et bedre øye til sekretæren på jobben enn kona. Flødesen var intet unntak, og sekretæren skulle selvfølgelig være med oss på båttur. For ikke å bli oppdaget av kjente, måtte vi over Krappsjøbukta. Det endte selvfølgelig med at sekretæren ble båtsyk, spydde meg ned og mistet lysten på det Flødesen hadde lyst på.

Det er sånt som er båtens historie.

Noen som kjente seg igjen?