Havets gull fant vi på Sommarøya

Båtlivs sommerpatrulje langs Nord-Norge kysten har slått seg til på ”Sommarøya” i Troms. Været minner lite om årstiden, men hva gjør vel det så lenge smilene sitter løst og man ønskes velkommen på skikkelig vis. Fra vi kom smygende inn i havna i går kveld fredag, og nå et døgn senere, har vi vært på bedriftsbesøk, besøkt en fugle- og dyrevenn utenom det sjeldne. Vi har vært på naustgrøt hos kjente i Kattfjorden, og vært på nok en innbringende fisketur.

Det startet med Tore Pedersen som lånte oss båtplassen sin hele helgen. Vi skulle bare bli liggende, selv skulle han på hytta noen hundre meter fra havneinnløpet. Perlene ligger tett her oppe! Selv de mest legendariske øyer og strender i Thailand, kan ikke måle seg med de gulhvite sandstrendene og det azurblåe havet du finner i skjærgården rundt sommarøyene. Hvilken annen gjestehavn kan skilte med egen sandstrand og utsikt mot "Ishavskatedralen" Haaja. ”Sommarøya” er vel egentlig betegnelsen på flere øyer som henger sammen. Store Sommarøya og Hillesøya utgjør de største. Hva er vel Pi-Pi island, mot Haaja. Styggvakker modell for Ishavskatedralen i Tromsø troner som et landemerke litt lenger nord for der vi er nå.

I baren på Arctic hotell, traff vi tilfeldigvis deltidsarbeidende Kristin Hafsteinsdottir. Utvandret islending, med nordnorske endinger. Tilfeldighetene ville det slik at hun og mannen ville bort fra England for noen år siden, og siden begge var fra hvert sitt lille fiskevær på Island, synes de Sommarøya i Troms måtte være paradis på jord. Som tenkt så gjort. I dag driver hun og mannen en liten tørrfiskbedrift som lager ”Havgull”. Ser ut som potetgull i konsistens og utseende, men smaker unektelig nydelig tørrfisk. Kristin er noe tilbakeholden med foredlingsprosessen, men sier de bruker kun linefanget hyse, og at filetene de kjøper blir frosset i runde ”staver”. Så skjæres dette til Havgull og tørkes. De fleste produksjonsmidlene har de utviklet selv. Siden 2009 har de fått avtaler med alle de store kjedene, og leverer cirka 100 000 poser i året. Det er 25 grem tørkett ”gull” i hver pose. Dette representerer cirka 150 gram fersk hysefilet.

-Ikke rart mange synes tørrfisk er dyrere enn kokain, sier Kristin med et smil.

For regner man på foredlede tørrfiskprodukter ligger prisen på cirka 1000 til 1200 kroner kiloet. Vi har testet produktet, og må si oss enige med produsenten at dette smaker himmelsk på tross av at det koster gull. Vi blir også fortalt at på Island var det en kjent ordfører som alltid satt og spiste snop når han kjørte rundt i bilen sin. Etter en tid så byttet han ut snopet med en tørrfiskpose i stedet. Han gikk ned 15 kilo i løpet av kort tid. Tørrfisk sveller og øker metthetsfølelsen samtidig som den inneholder enorme mengder med proteiner, i følge Kristin Hafsteinsdottir. 

Vi ble også gjort oppmerksom på dyrevennen Odd Roar Rochman. Han driver noe så spesielt som Hillesøy fugl og smådyrpark på 70 grader nord. Han har til sammen 50 arter og over 300 dyr på det lille småbruket sitt. I tillegg til å være dyerpasser, jobber han også som vaktmester på hotellet. Og når TV-serien 71 grader nord laget program fra Sommarøya, ble han brukt som kjentmann og fikser.

Rochman er halvt telemarking, men er født og oppvokst på Hillesøy. De har drevet med det litt sære dyreholdet i flere tiår, og ”frøkna” som hun kalles den hvite anda som kakler rundt beina på oss, er 24 år og egentlig noe søsteren hans fikk tak i da den var bare en babyand. Den eldste anda de hadde var 26 år, men den datt ned fra låvebrua og døde for et par år siden. Det unike med denne ”dyreparken” er at barna får ta på og kjenne på dyrene. Nærkontakt er viktig når man skal lære om dyr mener Rochman. Selv springer han i mellom de besøkende og svarer spørsmål eller henter ut nyklekkede kyllinger og hamsterbabyer slik at parkens yngste besøkende skal få se.  En meget tålmodig og kunnskapsrik mann.

Gjestfriheten kjenner ingen grenser her oppe i nord. Tilfeldighetene ville det slik at man alltid kjenner noen som kjenner noen. Slik havnet vi på naustgrøt hos familien Jørgensen I Kattfjorden. I andre etasje på det nyoppussede naustet ble vi invitert på  risengrynsgrøt og spekemat. En særdeles kjærkommen avveksling til alle fiskematen vi har spist de siste dagene. Dette ble spesielt bemerket av yngste medlem av mannskapet. Vi kviterte med å invitere på fisketur. På grunn av bensinsituasjonen om bord i ”Fishermans Friend”, båten vår, stilte de også med bil og to gamle maursyre kanner slik at vi kunne bunkre opp litt ekstra før siste etappe mot Tromsø som starter i morgen søndag. Der skal vi gå i land, levere båten til forhandleren. Men først må vi nok skrive litt om en pågående konflikt mellom byen og deres besøkende i gjestehavnen. Hele førstesiden på Bladet Tromsø handlet i dag om at gjestehavnen måtte være den dyreste og dårligste i landet. Ja, ja, kommer vi til byen så kommer også konfliktene. Vi høres!!