Bytt partner og lær mer

Menn er fysisk sterkere enn oss kvinner. Derfor er det et stort paradoks at det i de fleste tilfeller er mannen om bord som står for manøvreringen når båten skal legge til ved brygga, mens kvinnen må hoppe i land og fortøye den tunge båten. Logisk sett burde det være omvendt.

Er det slik fordi vi jenter er mindre begavet til å gjøre dette? Eller er vi så late og bortskjemte at vi ikke gidder?

Båtkjøring og manøvrering har tradisjonelt vært mannens domene. Men kjønnsfordelingen om bord i fritidsbåtene vi møter langs kysten, viser at det er mange flere kvinner som ferierer i båt enn antallet kvinnelige skippere og styrmenn burde tilsi. Det handler ikke om å legge til perfekt ved kaia alene, men om å få båten trygt inn. Så får man heller tåle noen riper om man skulle få en hard tillegging som følge av at man er alene om navigasjonen.

Jeg har møtt mange kvinner som forteller at de har seilt over Nordsjøen og til Danmark som mannskap. Likevel tør de ikke ta roret når de nærmer seg en havn i stille og rolig vær. Jeg lurer på om disse damene har tenkt på hvilken fare de utsetter seg selv og det øvrige mannskapet for?

Hallo, de krysser et stort hav alene med mannen uten betenkeligheter, men de tør ikke eller gidder ikke lære seg å styre båten? Personlig ville jeg aldri turt å krysse Langesundsfjorden hvis jeg ikke hadde en viss idé om at jeg kunne ta over båten og ha en reell mulighet til å plukke opp skipperen hvis han (eller hun) skulle falle over bord. Jeg tror de aller fleste, både kvinner og menn, er enige om at en mann verken svømmer eller seiler særlig godt i bevisstløs tilstand. Og hva gjør de hvis mannen skulle falle over bord eller bli akutt syk eller skadet?

En av mine båtvenner satte denne problematikken på spissen og sa det slik:

«En ting er det egoistiske aspektet ved at mange damer rett og slett ikke gidder. Men det disse damene tydeligvis ikke har tenkt over, er hvordan de vil komme til å ha det med seg selv i fremtiden hvis mannen faller over bord, og de ikke klarer å redde ham. Fordi de aldri gadd å lære seg å styre båten.»

Vissheten om at man gjorde sitt beste, vil naturligvis ikke ta knekken på sorgen i etterkant. Men den kan redusere skyldfølelsen. I det «å gjøre sitt beste» ligger også at man har vært villig til å trene på en nødsituasjon i forkant. Om man ikke bokstavelig talt tar seg tid til å trene spesifikt på en mann-over-bord-situasjon, bør man i hvert fall sørge for at to voksne om bord er i stand til å styre båten hvis man har planer om å krysse en lengre strekning i åpen sjø.

Men det er ikke bare damenes skyld at de ikke lærer seg å styre båten de ferierer i. Det handler like mye om mannen og de innøvede kjønnsrollene.

De fleste menn jeg har snakket med, gir riktignok sterkt uttrykk for at de ønsker at partneren skal blir mer aktiv i navigeringen om bord. De forteller til og med at de stadig oppfordrer sin bedre halvdel til å ta roret, men uten å få respons. Kvinnene hevder på sin side at de gjerne skulle lært å styre båten, men føler at de ikke slipper til. Begge parter hevder med andre ord at de er positive til at begge skal lære å styre båten. Men de klarer ikke å gjennomføre dette sammen, selv der kvinnen sier at hun har like stor glede av båtlivet som mannen.

Min erfaring er at en del menn mangler en smule selvinnsikt i hvordan de opptrer når de er skippere. Jeg har selv opplevd å få revet storseilfallet ut av hendene mine fordi jeg nølte noen sekunder med å begynne å heise seilet. Dette var en person som jeg kjente godt, og hadde seilt over Nordsjøen sammen med året før, og som jeg til vanlig oppfattet som ganske positivt innstilt til kvinnelige seilkolleger.

Jeg, som var vant til å være skipper på jentebåt, ble naturligvis både fornærmet og sint. For ikke å snakke om resignert. Ikke det at han ikke skulle få lov å hjelpe til med å dra i tauet når det ble tungt. Det ville jeg naturligvis bare sette pris på. Men det var måten det ble gjort på, ved bare å komme og ta over uten engang å spørre om jeg ville ha hjelp. Da jeg tok opp dette etter endt seiltur, beklaget vedkommende det sterkt. Det var overhodet ikke «sånn» ment, og han hadde ikke tenkt over det der og da.

Men denne situasjonen er klassisk, og noe jeg tror de fleste jenter har opplevd på ett eller flere tidspunkt.

Det er et eller annet som skjer med mange menn idet de kommer om bord i en båt. De går over på autopilot og tar over det meste automatisk, uten engang å registrere det selv. I etterkant stiller så de samme mennene seg uforstående til at damene ikke lenger har lyst til å verken å lære eller ta del i seiljobben om bord sammen med dem.

Men hvilken dame/jente har lyst til å prøve seg på nye oppgaver om bord når hun blir «overkjørt» fordi ting tar noen sekunder lengre tid de første gangene hun gjør noe nytt? Vi damer er ganske så hårsåre og sære akkurat der. Vi liker ikke å bli «dissa», fysisk eller verbalt, når vi prøver på noe nytt. Et par slike opplevelser kan være nok til at vi trekker oss unna og overlater alt til mannen, som tydeligvis klarer seg utmerket uten vår assistanse der og da.

Jeg var for noen år siden med som journalist på et seilkurs med en gjeng damer. Samtlige hadde eller hadde hatt båt i familien, og dermed tilbakelagt bøttevis av nautiske mil til sjøs. Likevel ble de nesten fysisk kvalme ved tanken på å måtte styre den samme båten inn til havn. I løpet av én kurskveld hadde de samme damene lagt til tilnærmet perfekt på første forsøk med en ukjent kursbåt på 40 fot. Hadde de visst at dette var en del av kurset, ville de latt være å bli med, uttalte flere av dem i etterkant. Men den positive overraskelsen over at det «ikke var verre enn dette» ga damene en helt ny trygghet og stolthet.

Hvorfor er det da så vanskelig å lære det samme av partneren? Jeg tror mye av svaret ligger i at vi tar med oss de rollene vi er vant til hjemmefra, ut på sjøen. Er det mannen som er vant til å være den som fikser alt praktisk og teknisk på hjemmefronten, blir det naturlig at han også tar kommandoen om bord i båten. Måten vi kommuniserer på om bord, er den samme som hjemme, og dårlig kommunikasjon vil gjenspeile seg enda tydeligere om bord i en båt. Ofte er den kvinnelige parten lunken, forutinntatt og krast innstilt allerede før avgang. Tålmodigheten er ikke den samme som hvis det hadde vært en ukjent lærer med. At båtinteressen tradisjonelt har vært mannens domene forsterker ytterligere rollene vi inntar i en lære-situasjon.

En interessant observasjon i forhold til roller og god kommunikasjon om bord er båter der begge parter har vært aktive fra dag én, og ikke minst der begge parter har investert både penger og tid i anskaffelsen av båten. Når begge parter tar aktivt del i prosessen fra planlegging av båtkjøp, går på visninger sammen og investerer prosentvis like mye av sin inntekt i båten, er også partene langt mer likeverdige om bord når det kommer til navigasjon og manøvrering. Når begge føler eierskap til båten, blir det enklere å kreve sin plass om bord uten å føle at man er i veien eller opptrer som et forsinkende element.

Der begge parter er nybegynnere eller ferske båtfolk, er det også enklere å lære sammen og av hverandre, ettersom den ene ikke allerede er «verdensmester» i egne eller partnerens øyne.

I virkelighetens båtverden er det imidlertid fortsatt slik at det ofte er mannen som er den mest erfarne og aktive om bord. Det mest nærliggende for de fleste damer vil derfor være å lære av egen mann, med de ovennevnte utfordringene dette innebærer. Men de fleste båtpar har som regel også et vennepar med egen båt. Siden det ofte er enklere å lære av andre enn av egen partner, hvorfor ikke gå sammen med et vennepar og ta noen timer med «partnerbytte» i båtene før dere legger ut på ferieturen i sommer?

Et midlertidig partnerbytte kan være løsningen for bedre arbeidsdeling på sikt, ettersom erfaring viser at både kvinner og menn er mer åpne for å motta ny lærdom fra en nøytral person enn fra egen partner i en læresituasjon.