Bruker redningskøytene som springbrett

HOVEDBILDE: Her sitter man godt selv om vindmåleren viser over 27 m/s. Fotos: Linn Krogh Hansen.

Berlevåg,

Selv om  vindmåleren viser mellom 26 og 29 m/s på det meste, føles det ikke verre ut enn en litt ruskete kystseilas. De behagelige setene i styrhuset på redningsskøyta «Reidar von Koss» gjør opplevelsen til et tilnærmet behagellg cruise i sol og nydelig høstvær utenfor Berlevåg.

Dagens tokt er imidlertid av det mer lystbetonte og forebyggende slaget, og ikke en redningsaksjon. Vi runder odden inn til Store Molvik, hvor vinden er langt svakere ved vannflaten.

Skøyta Rs «Reidar von Koss» er med som følge- og beredskapsbåt for kitere som deltar i Kite Gathering Berlevåg. Det skal vise seg at skøyta er god å ha for kiterne, når kreftene tar på etter flere timer i den arktiske vinden. Da er det godt å han noen som lårer en jolle og tilbyr motorisert skyss tilbake til skøyta. Og som plukker opp brett som faller av i de enkelte av de høye hoppene.

Skipper for dagen er pensjonert RS-skipper Per Willassen, som har jobbet i Redningsselskapet i 34 år. Med seg har han styrmann Steinar Olsen, kokk Roger Skarsvåg, og maskinist Jogvan Dalsgaard fra Færøyene.

Skipper Willassen er i dag vikar på skøyta. Det faste mannskapet består av to lag med fire personer om går hver sin periode på en måned av gangen.

Mer gjennomtrekk

Med 34 års fartstid på forskjellige redningsskøyter fra Halden i sør til Finnmark i nord, har Willassen opplevd mye på sjøs

Den pensjonerte skipperen har i løpet av de siste årene sett en trend blant skøytepersonalet som han ikke er helt begeistret for: en økende gjennomtrekk av mannskap i RS-staben.

– Folk søker seg i økende grad til skøytene for å bruke dette som et springbrett til jobber på større fartøy.

Å få dokumentert på CV-en at man har vært innom redningsskøyta er for mange viktigere enn å blir kjent med båtene og lære hvordan de fungerer. En ting er at idealismen og ønsket om å redde liv ikke er hovedmotivasjonen for å jobber her. Det er nå så. Men den korte tiden de tilbringer om bord gjør at mange rett og slett ikke rekker og lære seg nok om redningskøyta før de forsvinner til neste jobb. Manglende farttstid og kjennskap til båten kan øke risikoen i om bord hvis noe skulle skje. Jeg hadde nok ikke likt å være skipper her med tre ferskinger som ikke kunne båten ordentlig, innrømmer Willassen. De andre tre nikker og er enige.

Flere reelle oppdrag i nord

Den største forskjellen på skøytenes oppdrag i nord er at det nesten alltid er reelle oppdrag når skøyta kalles opp.

– De fleste båtene her oppe er arbeidsbåter. Jeg tror vi har hatt totalt tre eller fire oppdrag i forbindelse med fritidsbåter i løpet av hele sommeren, forteller Willassen.

De som jobber på havet er som regel nøye med sikkerheten, og kjenner båtene sine og deres begrensninger. Hvis noen ber om assistanse er det fordi de har problemer med motor eller andre ting som gjør at de befinner seg i fare, eller kan komme til å gjøre det. De kaller ikke opp skøyta for å få assistanse bare fordi toalettet er tett, utdyper skipperen.

Havnen utvides

Dagen før Båtliv var om bord hadde «Reidar von Koss»  slept en båt som hadde problemer med motoren. Den hadde riktig nok sidepropeller, som teknisk gjorde det mulig å flytte båten sidelengs, og dermed unngå å drive fritt inntil skøyta kom med slep.

Tidligere samme uke hadde skøyta vært et par hundre n mil til havs og hentet en annen båt som hadde problemer.

Den Berlevåg- og Båtsfjord-baserte skøyta har en topphastighet på 25 knop og en rekkevidde på 800 n mil ved behov. Men de fleste oppdragene er under 100 n mil fra land. Med storhavet rett ut har heller ikke fiskerne behov for å gå så langt ut fra land til vanlig.

Havnen i det værharde fiskeværet er under utbedring. Den skal etter planen mudres ut, no som vil gi plass til flere fartøy fra nærområdet og andre deler av landet.

UTVIDES: Havnen i Berlevåg domienres av fiskebåter, med redningsskøyta til høye i bildet.