Nasjonalparker for båtfolket

Jeg stavret meg nylig frem på min rullator i min gamle båthavn. Ettervirkningene etter koma og meget langt sykehusopphold gjorde at jeg ikke kom meg ut på sjøen, men jeg har besøkt både min egen og andre båthavner. Jeg måtte kjente lukten av sjø og jeg fulgte godt med i det som foregikk. Dessuten har jeg barn og barnebarn som har den samme kjærlighet til sjøen som jeg. De har tatt rikelig med fisk - først og fremst makrell, men også lyr, sei, flyndre og noen torsker i lovlig størrelse. Stekt lyr er en delikatesse, og flyndrene røker jeg. Da tenker jeg på havna og markedshallen i Helsinki der røkt flyndre er en etterspurt delikatesse. Makrellen stekes, friteres eller kokes og legges ned i aspik. Med agurksalat og rømme til, er det en delikatesse.

Min japansk-norske sønnesønn tok sammen med sin mor de største makreller jeg har sett, på nesten to kilo. Han var meget stolt og minnet meg om fiskemarkedet i Tokio. Andre barnebarn har levert meg sei som nå er kommet tilbake for fullt og vokser raskt. Men min egen rekord fra før jeg ble dødssyk er det ingen som har slått enda - sei på 7-8 kilo i Drøbaksundet. Stekte seifileter surret i rømme er en delikatesse det også. Det er et godt tegn at ternene er kommet tilbake, selv om man må bøye unna for terner som stupbomber når man kommer deres enemerker for nær.

Men været ble jo så dårlig i sommer, sa en nabo som dro til Syden med hele familien. Det var avhengig av hvor i Norge man bor. I Oslogryta er det nok en del som ikke helt forstår hvor langstrakt og varierende vårt land er . Er det regn i sør, kam de være midnattssol og varme i nord. Men det skal ikke benektes at det av og til har blåst så kraftig at det var tryggest å holde seg i land. Norskekysten har merket ettervirkningene av de enorme stormer lenger vest i Atlanteren. Da gjelder det å høre på værvarslingen, ikke minst de lokale sendinger. Og selvsagt er det avhengig av hvor sjødyktig båten din er. Livvest regner jeg med at de fleste nå tar på seg. Folk som ikke gjør det er dumdristige. Jeg har vært med på å trekke opp druknede mannfolk med smekken åpen. Jeg treger vel ikke å forklare hva de gjorde.

Noe av det gledeligste som båtfolk og kystbefolkningen forøvrig har opplevd dette året er at gamle nasjonalparker utbygges og at det kommer nye til. Jeg har lenge gledet meg over nasjonalparken på Hvaler. Den hegner om en kyststrekning med et dyreliv som er sjeldent. Nasjonalparker er en investering i fremtiden. I sommer ble det åpnet en ny nasjonalpark i farvann jeg husker fra jeg var liten gutt - Jomfruland nasjonalpark. Over 600 kom til den langstrakte øya for å overvære åpningen, og de hyldet klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Han fremhevet samspillet mellom menneskene og dyra som beiter på Jomfruland, og han appellerte til alle om å bruke den nye nasjonalparken med omhu og omtanke. På Jomfruland går man eller man kan sykle. Det var derfor populært at Kragerøs ordfører Jone Blikra fikk en sykkel. Morten Johannesen ble spesielt hyldet. Han er tilsatt som nasjonalparkforvalter etter å ha gjort mye for å få dette til. Kunstneren Lars Lillo Stenberg som er så heldig å ha hytte på Jomfruland, underholdt og avduket en plakett om at nasjonalparken var innviet. Etterpå var det hagefest med råvarer fra distriktet - helgrillet villsau og lammegryte av villsau, fiskesuppe og mye, mye annet fra havet. Selv om jeg av helsemessige årsaker ikke kunne være til stede gjenopplevde jeg min barndoms og ungdoms fine opplevelser på Jomfruland. Jeg kunne med glede konstatere at de også der gjør noe som særpreger vår kyst - å utnytte lokale råvarer og satse på tang og tare. Det er en fremtid som det japanske innslaget i vår familie kunne fortelle er meget viktig i Østen. Og det gjorde godt å se at Telemarksavisa, som jo skal dekke hele fylket, prioriterte dette like høyt som Oslo og utenriksnyheter. Det er nettopp slik jeg har sett i blomstrende kystsamfunn over hele verden.