Av hav er du kommet, til hav skal du bli

For mange år siden så jeg en amerikansk film som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg kan ikke lenger huske tittelen eller navnet på skuespillerne, men de var blant de fremste i USA. Men jeg husker filmens handling og budskap, og det er det viktigste.

Fortellingen var satt til New England-statene, som er noen av de fineste kystområdene i USA, og der «the rich and the beautiful» tilbringer sommermånedene. Kennedy-familiens skjebne er jo knyttet til Cape Code på New England-kysten. Det er også dit amerikanske presidenter tar sine gjester hvis de vil gjøre litt stas på dem. Da Obama og Putin var på talefot, ble den russiske presidenten invitert til New England-kysten, der han forsøkte seg på stangfiske. Han hadde imidlertid like lite hell med seg den gang som da han senere forsøkte å presse Vesten til innrømmelser i Ukraina.

Det var i New Hampshire jeg var så heldig å treffe George H. Bush, som drev en intens valgkampanje. Han besøkte en meget maritim Rotary-klubb. Alle medlemmer hadde blå blazere med ankre, og mange av dem var kommet sjøveien i superluksuriøse båter. Jeg var som rotarianer så heldig å få et spontant intervju med George H. Bush, mens mediene ventet utenfor sperringene. Da han hørte jeg var fra Norge, nevnte han straks båtliv og fiske og Kåre Willoch, som jeg ikke forbinder med annet enn stemmefiske. Forøvrig var det kun sjømat som stod på menyen. Det kan de på New England-kysten.

Drar man enda lenger nord, til Maine, som jeg ofte gjorde, var det hummer for alle penga – Atlantershavs-hummer, som vi har, ikke langustere, som finnes lenger syd. I nesten hver eneste kystby er det store skulpturer av hummer; det er kokt hummer, bakt hummer, ristet hummer, hummersalat og hummersuppe som står på menyen, og prisene er overkommelige.

Men tilbake til filmen. Barn, svigerbarn og barnebarn skulle feire bestefars 80-årsdag. De kom fra fjern og nær i sine flotte biler og båter, noen til og med i helikoptre. Det var satt opp store partytelt, og det var plenty av sjømat og drinker. Etter en stund glemte de suksessrike barna og svigerbarna bursdagsbarnet. Barnebarna, som ikke var så opptatt av de voksnes utveksling av suksesshistorier og rykter, dro ned til stranden med bestefar. Han fortalte om det mektige havet der ute – om alt som levde i sjøen, og som vi både kunne høste og oppleve, blant annet hvalenes fabelaktige oppvisning. På de store dyp skjuler det seg mange hemmeligheter. Bestefar var en god forteller, og barnebarna fulgte intenst med.

Han sa at det var i havet alt liv på vår klode en gang hadde oppstått. Det er fra havet vi er kommet, og det er til havet vi til slutt skal, messet den gamle, som ikke fortalte barnebarna at han var dødssyk, og at legene hadde gitt opp alt håp. Han ble også syk av å måtte høre på skvalderet til barn og svigerbarn som var så opptatt av seg selv at de ikke registrerte at hovedpersonen og de små var forsvunnet.

Nede på stranden fikk bestefar barna til å samle sammen drivved og annet brennbart, som de la oppi den gamle trebåten som familien ofte hadde bedt ham kvitte seg med til fordel for en ny i plast. Det hadde ikke den gamle villet. Han elsket den gamle holken.

Bestefar går opp i båten, som siger langsomt utover. Han tenner på, og snart er det et stort flytende bål der ute. Han hadde fortalt de små at han skulle seile til et annet land ute i stjernehavet. Det syntes de hørtes rimelig ut. Men da de voksne så den flammende båten, skrek de opp og spurte hvor bestefar var. Han seiler ut på det store hav, svarte de små. Det var for lengst for sent å redde ham.

Disse betraktninger må for all del ikke tolkes som en oppfordring til å sette fyr på gamle trebåter med noen om bord. Men filmen overbeviste meg om at prestene under en begravelse ikke bør si: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli», men «Av hav er du kommet, til hav skal du bli.» Og jeg kan selv tenke meg at min aske spres på havet, slik mange av mine maritime venner rundt omkring i verden lar gjøre.