De store elvene trekker

I sommer har min darling companion og jeg gjort noe vi aldri tidligere har våget – tatt over tre uker på elvecruise. På de lange sjøcruisene er det ikke så uvanlig å være borte i ukevis, endog i månedsvis dersom man krysser Stillehavet og skal ha med seg store deler av Polynesia og Sør-Amerika. Vi har møtt enkelte gamle rikinger som har gjort det til en livsstil å tilbringe en større del av året om bord i en slik cruisebåt enn hjemme i sin leilighet eller på sitt landsted. De har vent seg til en livsstil der de blir oppvartet døgnet rundt i lange tider uten å ha landkjenning. Jeg tror ikke jeg ville trivdes med å la meg betjene av livrékledde tjenere hele døgnet og måtte bytte til noe fint til lunsj eller i hvert fall til middag daglig. Da måtte jeg i så fall hatt en enorm ekstra bagasje av lødig lesestoff og en uendelig mengde med musikkopptak.

Selv om jeg er en sjøens mann, som er oppvokst på kysten og var førstereisgutt på Den norske Amerikalinje allerede i 1954, så er det elvene som har tiltrukket meg mest. Som laksefisker har jeg alltid følt elvens trolske tiltrekning, ikke bare av den storfisk som skjuler seg der nede og venter på å hugge til på min flue, men det er noe ved elvenes evige kretsløp som fascinerer meg. Ofte har jeg lagt meg ned ved elvebredden for å lytte til vannets uoppholdelige kretsløp – ut til havet for å gå opp i skyer som slipper regnet ned over daler og fjell, og så ut til sjøen igjen fra de små bekker, som Bjørnstjerne Bjørnson beskrev, til elver der man hører lyden av rullesteinene og merker hvordan forbygningen holder imot det veldige presset. Jeg har alltid plukket med meg finslipte rullesteiner som har representert hele den norske geologien, og har lagt dem i mine balkongkasser i stedet for blomster.

Jeg har i et langt liv reist med elvebåter over hele verden – på Yangtsekiang og Den gule flod, på Mekongelven, på Indias store floder, på Nilen, Volga, Donau og Rhinen og selvsagt på alle de mindre, men spennende elvene i Frankrike, Portugal og Italia, der man kan få fine mat- og vinopplevelser. Jeg har seilt mye på Mississippi og Missouri. Men jeg har dessverre ennå ikke fått med meg Amazonas. I Kina lot skipperen meg mingle med alle om bord, fra luksusdekket til nederste dekk, der vanlige folk reiste. De hadde med seg krydderplanter, grønnsaker, ris, ender, gjess, høns og hunder som de slaktet og tilberedte underveis. Duftene av dette kjøkkenet var ofte mer tiltrekkende enn det jeg ble budt på min luksusklasse.

Nå seilte vi altså ned og opp Donau, fra Wien til Svartehavet og tilbake igjen. Da opplevde vi sannheten i det vi ofte var blitt fortalt på Hurtigruten. Man må ta reisen to ganger, særlig langs hele Nordlandskysten. I sommer var jeg for første gang på Vega, et fantastisk øyrike ut mot Atlanteren, der vi finner en av kystens beste fiskerestauranter, helt uten det snobberi vi ofte plages av lenger sør. Jeg forstår godt at Christian IV og hans reisefeller hadde like stor glede av tilbaketuren fra Finnmark og Kola som oppturen, selv om det kunne bli voldsom sjø begge veier. Danskekongen reddet på den måten Finnmark for Norge da både svensker og russere forsøkte seg. Men så hadde han med rikelig med vin og holdt store selskaper underveis, blant annet i Bergen, der de slo ut alle rutene i apotekerens velstandshus. Men neste morgen var kongens håndverkere på plass og satte inn nye blyglassruter med hans segl.

Å seile på Donau er som å cruise gjennom Europas historie, fra habsburgriket til dagens EU-Europa. Her besøker man stilfulle metropoler som Wien, Budapest og Bucuresti – de fleste reisende er overrasket over å finne så storslagne byer som den ungarske og den rumenske hovedstaden. Men her er også vinmarker som gir ganen det den skal ha, og siv-bredder som gir sinnet ro. Overalt sitter det folk og fisker i sine små båter, eller de står på land ved siden av et bål og forsøker lykken. Mange drar til Donaus bredder i helgene, men jeg har også møtt pensjonister som tilbringer hele sommeren der i små hytter og telt. Men fra cruiseskipene har man dessverre ikke lov til å fiske, selv om mannskapet forsøker seg.

Det er en enorm cruiseflåte som trafikkerer Donau; noen kommer helt fra Rhinen. Båtene er eid av tyskere, italienere, franskmenn, sveitsere, serbere og rumenere. En nordmann eier et av de største selskapene, Viking Lines, som holder en meget høy standard og temmelig stive priser. Noen steder er det smoking eller i hvert fall mørk dress og slips til middag, andre steder mer avslappet. Tyskerne opptrer velordnet, men er alltid et hyggelig reisefølge, amerikanerne er mer høylytte, særlig deres kvinner, mens franskmenn kan være ekskluderende sure. Australierne, som også har kjøpt store båter, opptrer med hatter og smykker som om de er kommet rett fra bushen. Om de hadde hatt med en kenguru, hadde ingen blitt overrasket.

De aller fleste av landene langs Donau er nå medlemmer av EU, men noen står på venteliste. I land som Bulgaria og Romania er korrupsjonen stadig meget stor, i Ungarn liker man ikke sigøynere, og Østerrike er avhengig av arbeidskraft fra Eks-Jugoslavia og Tyrkia, noe østerrikere flest ikke liker. Slik kan man oppleve Europas politiske og sosiale motsetninger, og kanskje reflektere litt over hvordan det skal gå med dette Europa som har en så blodig historie. Noen reiseselskaper tar denne utfordringen og engasjerer egne foredragsholdere, andre lar turlederne holde sine overfladiske Wikipedia-foredrag som reisedeltagerne allerede kjenner innholdet av, etter å ha sittet litt hjemme på forhånd og tittet på nettet. Jeg har møtt turledere som egentlig ikke vil ha egne foredragsholdere. De tror de klarer alt selv. Men de fleste selskapene innser nok at det reisende publikum stiller stadig større krav, for de har god råd, god utdannelse, og vet hva de vil.