Dritt er noe dritt

Jeg og min båtfamilie glemmer ikke en ubehagelig opplevelse den gang vi hadde familiebåt og fylte den opp med fire, av og til seks, unger og en labrador retriever. For både unger og bikkje gjaldt det å komme først til en av våre favorittholmer ute i havgapet, der de kunne hoppe rett ut i det salte, friske vannet. Men en gang nølte selv bikkja med å hoppe uti. For fra en stor havcruiser, som allerede hadde lagt til, kom det flytende noen store uappetittlige drittklumper, og vannet var skittent. Vi kom oss raskt videre til en annen uthavn.

Jeg kom til å tenke på denne opplevelsen da jeg nylig var i Strömstad og oppdaget at svenskene hadde innført et strengt forbud mot do-tømming i sjøen. Man kan få bot, ja, til og med fengselsstraff, dersom man dumper kloakken innenfor 12 nautiske mil fra svenskekysten. I Sverige er det 58 000 fritidsbåter som må bygges om, og det skal anlegges 400 nye tømmestasjoner for toalettavfall i tillegg til de 200 som allerede eksisterer.

Min svenske båtkone, som alltid har ment at Sverige er mer opptatt av miljø enn Norge, ropte hurra, og våre nå voksne barn sluttet seg til. Da barnebarn og oldebarn ble fortalt hva vi engang hadde opplevd, ropte de også hurra. Ingen liker å stupe ned i en drittklase eller få kloakk i munnen når de svømmer. De yngste sier det er ille nok å besøke svømmebasseng der noen innvandrerjenter dusjer med heldekkende klær og så går ut i bassenget.

Som ivrige båtfolk hilser vi de svenske bestemmelsene velkommen, og synes det er bra at fylkes- og kommunemyndigheter i Norge tenker å gjøre det samme. Fylkesmannen i Østfold uttrykker misnøye med nedgrisede strender og svaberg, og viser til at i nasjonalparkene på Hvaler og Færder er det absolutt forbudt å tømme septiktanker. Ellers er regelen at det skal skje 300 meter fra land, men det er det mange som ikke respekterer.

Men mange norske båtfolk reagerer kraftig på de svenske reglene, og bannet på at noe slikt skulle vi ikke ha i Norge. I mange båthavner hørte vi den samme melodi. Typisk svensk molbo-lov, var det mange som sa, typisk svensk byråkrati. Den slags forbud kommer vi til å drite i dersom de innføres i Norge, var omkvedet i flere båthavner vi var innom. Bare i to kommuner som har gjennomført de strenge reglene som de fleste båtfolk og deres organisasjoner avviste i 2005, hørte jeg folk si at dette var da bra, nemlig i Nesodden og Vestby. De fleste andre steder ville båtfolket ikke ha strengere regler. Man skulle heller passe på de store turistskipene og fergene, sa mange vi traff, og det har de jo litt rett i. Det er ille å se hva disse skipene bare kaster i vannet.

En spesiell versjon av motstanden mot strengere regler registrerte jeg i mitt gamle hjemfylke Telemark, der det ble protestert heftig mot at Porsgrunn kommune la et kloakktømmeanlegg for fritidsbåter til Øya i Brevik. Båteiere vi snakket med, mente det ville lukte fælt, og de advarte også mot søl, selv om kommunen garanterte at det ikke ville bli større luktplager med et slikt tømmeanlegg enn med en bensinpumpe, og dersom noen var så uheldig å søle, var det ikke noe problem å spyle.

Enkelte båtfolk mente at fisken man kunne ta fra brygga – pir, hvitting og annet – ville bli uspiselig med et kloakktømmeanlegg. Jeg, som i min barndom fisket ål og såkalte «dassfløndrer» i Porsgrunnselva og overlevde det, måtte bare le. Småmakrellen som man kan ta fra brygga, lar seg ikke stanse av slikt. Jeg er overbevist om at vi etter hvert vil få kloakktømmeanlegg i alle båthavner, og at det forøvrig blir strengere utslippsregler, slik som i Sverige. Det skader ikke å høre på ekspertene, som advarer mot å tilføre sjøen fosfor, organiske stoffer og nitrogen. Dessuten er det jo utrivelig å se dritten flyte omkring, og vite at det et voksent menneske pisser i løpet av dagen, gir næring til over et kilo alger.