Naturen spiller oss et puss

Vi båtfolk opplever de store klimaforandringene på nærere hold enn landkrabbene, selv om også de kan følge med og se på TV det som skjer, at folk får hus og hytter ramponert av flom og vind. Fjordene og havnene fryser ikke lenger til, som i gamle dager, og mange kan derfor ha båten liggende i sjøen hele vinteren. Vinterfiske er ikke lenger noe som er forbeholdt de barske få. Stadig oftere ser jeg hele familier ute i båt vinterstid. Varmeovner og moderne, varme klær gjør at ingen behøver å fryse.

De som drar ut på sjøen vinterstid, opplever også et rikere fiske enn i sommermånedene, og kvaliteten er jo også bedre på det de trekker opp. Men det mest interessante er å kunne observere på nært hold hvordan fiskearter og sjødyr som vi tidligere forbandt med sydlige strøk, nå er blitt et vanlig syn her nordpå. Jeg har i lang tid fått St. Petersfisk, som har et svart merke på begge sider av kjeven. Det skal ifølge legenden stamme fra Jesu tid, da apostelen Peter ble oppfordret til å kaste ut redskapen i Genesaretsjøen og fikk en flatfisk (som en flyndre på høyden). Den hadde en gullmynt i munnen. Merkene skulle stamme fra St. Peters fingre da han holdt på fisken. Jeg har ikke funnet noen gullmynt i mine St. Petersfisker, men jeg har grillet dem. De smakte fortreffelig.

Siden barndommen har jeg i våre fjorder opplevd småhval – niser – leke seg. Det har alltid vært et spennende syn. De har vært så opptatt av sin lek at det har hendt jeg har kommet ganske tett innpå. En gang jeg lot sjarken drive med avslått motor mens jeg pilket, kom jeg helt innpå noe jeg først trodde var drivende avfall, inntil jeg så det blåste vann. Jeg var bare noen få meter fra den lille hvalen da den oppdaget meg og gikk ned.

Men niser i lek er ikke lenger noen sensasjon i norske fjorder. Nå opplever vi også delfiner i farvann der de aldri tidligere viste seg. En av mine sønner som har oppdaget at den beste avkobling fra en stressende jobb er å komme seg ut i båt, pilket stortorsk og sei helt ytterst i Oslofjorden da han oppdaget en delfin som fulgte godt med. Den hoppet like ved båten og manøvrerte elegant omkring og under den uten å være redd. Båtvenner langs hele kysten har kunnet fortelle meg om lignende opplevelser, ofte flere delfiner. Dette hendte nesten aldri før i tiden, før klimaforandringene.

Båtfolk i Nord-Norge og de som drar helt opp til Svalbard, får fisk som aldri viste seg der før. I 2012 kom silden til Svalbard, og året etter invaderte makrellen Isfjorden. Selv lenger sør, i Nord-Norge, var de ikke vant til makrell. Dessuten ville mange ikke spise den på grunn av overtro, bl.a. at de blågrønne stripene skyldtes at den ernærte seg på forliste tyskere. Jeg har fortsatt nordnorske venner som ikke kan tenke seg å spise makrell, selv når jeg griller den eller tilbereder den med andre lekre delikatesser. Nordlendingene har kommet over sin uvilje mot å spise breiflabb og steinbit, men makrell skal de ikke ha. Men for fiskeriene er jo makrellen interessant, fordi det ute i Europa er mange avtagere. Makrellen kan selvsagt ikke måle seg med skreien, som ser ut til å sette enda en ny fangstrekord i år. Og som jeg skrev nylig: Fiske og tilberedelse av sei under midnattssolens trolske lys er heller ikke å forakte. Nykokt seilever på flatbrød og en Mack-øl er en kulinarisk nytelse.

Venner av meg har lenge høstet østers i Nord-Norge, og blåskjell tas nå av mange. Etter at det for ti år siden ble oppdaget blåskjell i Isfjorden på Svalbard, er det nå så store blåskjellkolonier der oppe at de snart kan høstes kommersielt. I Svalbard-fjordene er det de siste årene også funnet yngel av torsk og hyse. Årsaken er at sjøvannet er blitt varmere enn før. Det kan man jo konstatere ved målinger. Nå venter de bare på at tunfisken skal komme nordover.

Marinbiologene i Tromsø har for lengst registrert hvordan økosystemene i nord forandrer seg. Hadde jeg i dag vært ung og skulle velge yrke, ville jeg blitt marinbiolog. Hva marinbiologene kan fortelle, følger jeg alltid spent med på. Og så skjuler de ikke de problematiske sidene ved klimaforandringene, for eksempel at det blir mindre is i Polarhavet og Barentshavet, og det rammer jo isbjørnen, som jakter på sel. Uansett hvilke dramatiske endringer det blir i økosystemene nordpå, kan jeg uten videre slutte meg til fyrst Alberts ønske om at det ikke bør bli noen politisk og militær dramatikk der oppe. Han ønsker kun fred og forskning i Arktis, og hvem gjør ikke det? Det gjør i hvert fall mine tyske båtvenner som jeg nylig traff i Berlin, der de gjorde seg klare til å seile opp til Nord-Norge og Svalbard til sommeren. For mange kontinentaleuropeiske båtfolk er det blitt mer eksotisk å dra nordover enn til de tradisjonelle turiststrøkene i Syden.