Respekt for havet

Tenker båtfolket som enda en gang har kunnet nyte de gleder som sjøen gir oss, på hvordan verdenshavene kan reddes fra stigende temperatur og overfiske? Ja, stadig flere gjør det, skal jeg dømme etter de mange interessante samtaler jeg denne sesongen har hatt i båthavner og på sjøen. Når kysttorsken forsvinner, og det kommer arter som egentlig hører hjemme i sydlige farvann, spør folk meg hva som skjer.

At det skjer store forandringer, skal man være både blind og døv for å benekte, men det kan selvsagt være årlige variasjoner som bryter med den langsiktige tendensen. For eksempel kan det forbigående bli kaldere i nord, mens isfronten på lengre sikt trekker seg tilbake. Bildet av en utsultet, mager isbjørn på Svalbard gjorde inntrykk på mange av mine båtvenner. Naturen taler sitt eget språk til dem som vil lytte og se. Og det bør vi båtfolk gjøre.

Jeg tar alltid vare på artikler og bøker om slike temaer, og har dem i reserve på hytta eller i båten, slik at jeg har lødig lesestoff for hånden når været tvinger meg til å holde meg innendørs eller i kahytten. Vil man holde seg à jour, og det bør jo båtfolk gjøre, så kan man printe ut interessante saker fra http://forskning.no.

Her pekes det på de store muligheter vi har langs vår lange kyst til å høste tang og tare. Havbrukere, biologer og biokjemikere samarbeider nå med investeringsvillige folk for å dyrke tare eller høste av de store tareskoger som allerede finnes. Kommersiell dyrking av tare er noe temmelig nytt innenfor akvakulturnæringen i Norge, påpeker journalist Marit Bendz. Tenk det, Hedda. Jeg har i mange år kunnet fortelle om mine asiatiske venner som får stjerneøyne når de ser vår fantastiske kyst og hva den byr på av tang, tare og sjøgress, lik den de høster i Asia. På grunn av vannmangelen på land vil dette mer og mer erstatte risdyrkingen. I en ikke altfor fjern fremtid vil Norge eksportere mer tang, tare og sjøgress enn oppdrettslaks, og i mellomtiden har man vel tatt til vettet og lagt disse anlegg på land, slik det er påbudt i staten Washington i USA.

Jeg fant nylig en stor, internasjonal rapport i danske http://videnskap.dk som jeg særlig vil fremheve denne gang. Rapporten anbefaler at internasjonale fiskerilover utvikles videre, og at vi får en global havforvaltning. Professor William Cheung fra University of British Columbia, som jeg har besøkt, er en av hovedforfatterne bak denne rapporten, og han er også meddirektør i forskningsprogrammet Nereus, der universiteter i Nord-Amerika og Europa samarbeider. En sak er at forskerne er enige om at vi snart må komme til enighet om nedskjæringer i CO2-utslipp, noe annet at vi må møte nedgangen og variasjonen i tilgjengelige fiskeressurser. Tendensen er allerede så skremmende at lokale fangster særlig i tropene vil falle drastisk. Noen arter vil rett og slett bli utslettet.

Tobias Wang, som er professor i komparativ fysiologi ved Aarhus Universitet, mener denne internasjonale rapporten er meget viktig skal vi skape oppmerksomhet om hvordan fremtidens matvareressurser vil bli påvirket av en kombinasjon av klimaforandring, stigende press fra kommersielle fiskeriinteresser og tap av vekststeder på grunn av forurensende og plasskrevende kystindustri.

Er det masete å minne om dette etter en sesong med enorme mengder bitevillig makrell i alle størrelser? I vår storfamilie har vi spist stekt makrell, grillet makrell, syltet makrell med pepperrotkrem, gravet makrell og makrell i tomat, og barn og barnebarn har ikke grint på nesa og sagt som de tidligere gjorde på Hvaler: Pølse er den beste fisk jeg vet! Men kysttorsken var det vanskelig å finne, og det er heller ikke så mye lyr, som er en av mine favorittfisker. Varslene er der hvis vi bare vil se og høre.