Vår fantastiske kystkultur

Jeg har tidligere skrevet om de gleder båtfolket har av trebåtfestivaler og mønstringer av veteranbåter. Nå som vinterens gråvær og kulde snart legger seg over oss, og bare noen få fortsatt har sine båter på vannet, kan det være på sin plass å minne om den fantastiske kystkulturen vi har, alle de fine småbyene og fiskehavnene som er restaurert og bevart for ettertiden, og som båtfolk har gleden av å komme innom i løpet av sommeren.

Denne kystkulturen har av både myndigheter og antikvitetshandlere vært oversett i forhold til bondekulturen. En litt markspist bolle fra Telemark – som er mitt hjemfylke, med både en fantastisk kyst og en spennende fjellverden – kostet hos Berntzen i Oslo en liten formue. Langt finere og mer forseggjorte ting fra kystkulturen ble bare kastet på dynga, eller ble liggende i fjæra og ødelagt av vær og vind. Det var lenge mye lettere å få støtte til å restaurere bondehus enn bebyggelse og brygger på kysten.

Det er heldigvis blitt bedre etter hvert, selv om pengene fortsatt sitter langt inne når noe skal restaureres på kysten og ute i havgapet. Flere steder er det kommet fine kystmuseer, men mange av dem kan bare drives ved frivillig innsats og midler fra private. At båtfolket setter pris på slike, fikk jeg ofte se også denne sommeren. Selv i en så varm og solrik sommer som i år møtte jeg båtfolk som med familiene sine besøkte kystkulturmuseer, eller de vandret i trange gater og på gamle brygger i restaurerte småbyer langs kysten. Det gjorde meg glad. Jeg, som absolutt skal ha bacon til lutefisken, og følgelig ikke kan være jøde eller muslim (OBS! dette var en spøk), må jeg si at kystkulturen er blitt og stadig blir undervurdert i forhold til bondekulturen. Det var bønder sammen med embedsmenn og prester, ikke fiskere, sjøfolk og skippere, som dominerte Eidsvoll i 1814.

Mitt favorittsted er Sogndalstrand, som gjør meg våt i blikket når jeg blar i mine fotoalbum eller ser på mine videoer hvordan de har restaurert og vedlikeholdt et gammelt ladested og en fiskerhavn som ellers ville ha forfalt. Jeg har sogar et diplom som sier at jeg er ambassadør for Sogndalstrand og den italiensk-initierte Citaslow-bevegelsen, som arbeider for å bevare det kulturelle mangfold og særpreg i gamle byer. I Sogndalstrand har entusiaster restaurert en fin bebyggelse som kunne ha forblitt en forfallen spøkelsesby. Nå er det et idyllisk hotell her, restauranter og kafeer og kramboder med alskens «gammeldagse» ting. Og overalt er det blomster.

At mange båtfolk søker hit når det er musikkfestival og «kjærlighetsuke», er lett å forstå. Ja, man kommer hit med bil også. Til og med den Oslo-sentrerte Aftenposten oppdaget nylig Sogndalstrand. Jeg sier «velkommen etter». Men Oslo-journalister ville ikke ha vært Oslo-journalister om de ikke hadde satt på tittelen «Advarsel: Her risikerer du pittoresk overdose». Nei, så menn! Det risikerer du ikke dersom du legger båtturen innom Sogndalstrand. Du får en opplevelse av en kystkultur som vi kan være stolte av og glede oss over.