Våre venner fiskerne

Båteiere er en like mangslungen og variert gruppe som det norske folk. Her er alle politiske partier og yrker representert, og i mange samfunnsspørsmål går debatten like intenst som i noe annet miljø. Slik er det, og slik skal det være. Men de fleste båtfolk er enige om én ting, nemlig at myndighetene skal legge forholdene til rette for et rikt båtliv der alle kan være med. Visse lover og regler må det være, men byråkrater som sitter på trygg avstand fra sjøen, kan vi være foruten. Båtfolk vet selv hva som er best på sjøen, og bør derfor lyttes til av politikerne. Ja, hvor mange ordførere, rådmenn og departementsbyråkrater tar seg en tur nedom en båthavn. Der ville de få høre mye common sense.

Båtfolk er generelt svært opptatt av miljøet. De merker jo forurensning før noen andre. Og jeg registrerer også en økende interesse blant båtfolk for våre venner fiskerne. Båtfolk kan være uenige om for eksempel oljeleting i Lofothavet og utenfor Vesterålen og Andøya. Jeg for min del har en stor vimpel med NEI til oljeboring i disse utsatte områder, men jeg respekterer også andre syn, selv om jeg gleder meg over at ordførere ikke lenger vil ha oljeboring i utsatte og fiskerike farvann. De har dessuten oppdaget at de forventede arbeidsplasser som en oljeboring nordpå ville gi, ikke nødvendigvis går til disse kystkommuner, men spres over hele landet. Dessuten har det dramatiske fall i oljeprisene gjort oljeboring i Lofoten og utenfor Vesterålen, Senja og Andøya helt uaktuell, og det blir heller ikke noen olje- og gass-bonanza i Barentshavet.

Den som gleder seg over det, er min venn Bjørn Nicolaisen på Andøya. Han er en ekte fisker, og fører et direkte språk som ikke er til å misforstå. Jeg har vært med ham ute på Storegga og fisket skrei så fin og stor at det nesten er som et eventyr. Jeg har også sett hvordan han tar vare på fisken, og kan varte opp med alle slags gode retter, fulle av proteiner og mer smakfulle enn noe du kan få på en restaurant – møljekalas, boknafisk, gjelosing osv. Ingen tilbereder seien så fint som han, særlig når vi er ute på sjøen og koker den og eter fine seistykker med bare fingrene.

Når dette leses, er han ute på Storegga igjen og trekker storskrei. Men seifisket i fjor ble det ikke så mye av fordi «noen» drev med seismiske undersøkelser midt oppe i fiskefatet. Seismikken skremmer bort seien og skader hvalen. Om dette er det liten tvil. Men de som står bak, har ikke villet høre på fiskerne og båtfolk som støtter fiskerne. Men nå ser det ut til at verdensmarkedet tar seg av seismikken og hindrer oljeboring lenger nord. Og nok en gang skal vi, som Petter Dass, kunne glede oss over en ressurs som nordmenn har nytt godt av i uminnelige tider, og som var en ettertraktet handelsvare som tørrfisk i hele Europa. Fortsatt er eksport av tørrfisk og klippfisk meget viktig, og Tyskland og store deler av Europa vil ha fersk fisk og ikke fiskepinner som er bearbeidet i Kina og fryst ned og tinet opp flere ganger. I fremtiden, når det ikke er mer olje og gass å hente opp, er fisken det vi skal leve av ved siden av maritimt landbruk (sjøgress, tang og tare). Dette burde interessere også oss båtfolk.