Om heksejakt på vannscootere

Vannscootere er nå lov, nesten på lik linje med resten av fritidsbåtflåten. De siste dagene har vært preget av flere ulykker med båt - og RIB stikker seg ut i flere av tilfellene. Men det er vannscootere som preger forsidene, selv om ut fra hva jeg kan se, at det ikke har vært noen vannscooterulykker. Heldigvis. Siste i VG - med filmtittel «Her går villmannskjøringen med vannscooter nesten galt». Denne filmen viser en landstedsbåt som kjører fort, med en vannscooter litt bak. Begge uforsvarlig nært land. Føreren i landstedsbåten kastes ut i vannet. Fokuset? Det er vannscooteren.

Debatten om vannscooterforskriftene er i gang igjen. Det er blitt lov, og da er det heksejakt på en gruppe som så langt i år har holdt seg borte fra ulykkesstatistikken, med forbehold om det er noe jeg skulle ha oversett.

Jeg er selv glad i å kjøre vannscooter, likeså som mange andre båttyper. Jeg trives ikke på vannscooteren for å kjøre fort, men for å oppleve nærheten til vannet. Støyen er for øvrig langt mindre enn de aller fleste motorbåter som jeg kjører. Dessverre finnes det her som det finnes blant alle andre grupper dårlige førere. De finnes på sykler, i biler, på motorsykler og i båter. Vannscootere kan forståelig nok ikke bli et unntak, her er det også mennesker. Men disse førerne har et enormt fokus mot seg, og de blir filmet i alle anledninger til den store gullmedaljen.

Forrige helg var jeg på en badestrand i Vestfold. Der kom en skjærgårdsjeep full fart mot badestranda som ennå ikke hadde fått opp bøyene. Den gjorde en brå sving så spruten stod. Unger badet, mange nøyt solen fra stranda. Ingen trakk på skulderen over denne manøveren, men selv trakk jeg et lettelsens sukk, for at dette ikke var en vannscooter. Da hadde den vært filmet fra en og annen mobiltelefon som raskt hadde blitt trukket opp, og tilfellet hadde trolig vært kandidat til forsiden på VG. Men det var jo bare en skjærgårdsjeep. Lenger ute kjørte en vannscooter. Helt ufarlig, og med mye bedre sjømannskap i dette tilfellet. Og føreren her er en av dem som det kjempes mot for å forbys igjen. Henge ut. Som bøller. Men disse bøllene er jo som nevnt over alt.

Vi har også en annen ting som er viktigere å ivareta, synes jeg. Og det er at vi har en fantastisk kyst som tradisjonelt har hatt relativt liberale holdninger. Sjøen har gjennom årene vært for alle. Det er skummelt hva mange begir seg ut på nå: At vi skal begynne å forby. Og da helst det man ikke liker selv. Det som irriterer oss. Kanskje fordi vi ikke har hørt så mye av disse lydene før. Eller at minnene om gamle totaktere sitter godt. Men hva om vannscootere forbys, igjen. Kommunene får gjennom særregler som utelater vannscootere. Hva er da det neste som kommer på denne hatlisten? RIB? Små joller som putrer rundt i frihavner med fremtidig generasjon av båtførere til rors? Båter som driver med vannlek, som kjører rundt og rundt - og bråker langt mer enn vannscootere? Med en rumperister, wakeboard, vannski eller en oppblåst banan på slep? Det snakkes om at vannscootere er ment for lek. Og at det ikke har noen nytteverdi. Også dette er et farlig tema, for en tradisjonell liberal kystkultur. Vannscooter er som oftest også rekreasjon. Likeså som de i snekka, eller de på vei ut til nasjonalparken for å hoppe på bølgene, og til og med tar seg betalt for det. Eller hvor mye nytte er det i seilbrettene? Seilbåten? Båtene som trekker vannlekene?

Jeg håper nå to ting: At alle som kjører vannscootere bruker vett, og viser god sjømannskap - likeså som alle andre som ferdes på sjøen. Og jeg håper vi får en mer redelig debatt som ikke preges av at det er deilig å hate, men med større fokus på realiteter.

Med ønske om en flott båtsommer, for alle som ferdes på sjøen.

Jørn Finsrud, redaksjonssjef i Båtliv