Redningsselskapet er ingen myndighet
Redningsselskapet provoserer meg om dagen. Fordi de opptrer som en selvutnevnt myndighet.
KOMMENTAR:
Når Redningsselskapet fraråder båtfolk å være på sjøen, gjør de det med samme legitimitet som om Falck Redning hadde frarådet oss å bruke bilen. Redningsselskapet kan gi råd og de kan stille seg bak myndighetens anbefalinger og påbud. Men selv har de ingen myndighet til å bestemme hva båtfolk skal gjøre eller ikke gjøre.
I radioprogrammet «Verdibørsen» på NRK P2 28. mars i år, påpeker filosof og rådgiver Lars Kolbeinstveit i tankesmien Civita at han ser en del tendenser i samfunnet til «at det er en form for klam moralisme som brer om seg.» Kolbeinstveit trekker frem Redningsselskapet som et eksempel på en organisasjon som «på eget initiativ har gått ut og sagt at folk ikke må gå ut i småbåt.» Han setter spørsmålstegn ved hva slags hjemmel Redningsselskapet har for å gjøre dette, og hvor stor effekt dette rådet har og hvor viktig det faktisk er. Kolbeinstveit mener videre at vi er avhengige av at myndighetene slår ned på den viljen som er til maktbruk rundt i samfunnet i en situasjon som den vi befinner oss i. «Når det er krise, så trer viljen til å bruke makt, viljen til å stemple andre, frem. Det ser vi også at trer frem i samfunnet nå. Det kan føre til at dugnadsånden slår sprekker.», sier Kolbeinstveit.
Den 16. mars oppfordret nemlig Redningsselskapet «hele fritidsbåtflåten til å vise ansvar og i størst mulig grad holde seg på land så lenge situasjonen er som den er.» Et vesentlig argument for dette var at det tok et døgn å desinfisere en redningsskøyte etter en syketransport før den igjen kunne settes i beredskap.
Dette budskapet vekket sterke reaksjoner blant båtfolket og i båtbransjen. Jeg registrerte blant annet i sosiale medier at Redningsselskapets oppfordring av mange ble oppfattet som et forbud mot fritidsbåtbruk, på samme måte som myndighetens restriksjoner på bruk av fritidseiendommer.
Den 1. april uttalte justis- og beredskapsminister Monica Mæland at «Så lenge man er frisk, kan det være bra å være på sjøen.» Hun fremhevet også at «Redningsselskapet melder at de har god beredskap, men kan bli sårbare».
Samme dag meldte Redningsselskapet at de nå var klare for å hjelpe dem som ønsket å være på sjøen i påsken. Hva som hadde fått selskapet til å endre holdning i løpet av to uker, fremsto som mer uklart: «Den siste uken har Redningsselskapet byttet mannskap på alle sine redningsskøyter med fast besetning, samtidig har tilgangen på smittevernutstyr vært kritisk. Redningsselskapet hadde behov for å avvente resultatet av disse to faktorene før man kunne gi klare råd til båtfolket i påsken.» Den opprinnelige bekymringen knyttet til desinfisering av redningsskøytene, ble ikke nevnt med et ord.
Den 7. april sendte Redningsselskapet ut en kronikk der generalsekretær Rikke Lind kommer med en rekke oppfordringer til det privilegerte båtfolket. Folkehelsedugnaden kommer aller først, sier Lind, som i neste setning skriver: «Samtidig er det viktig å slippe opp der det er trygt og mulig». Det er vanskelig å forstå dette annerledes enn at hun mener at restriksjonene rundt bruk av fritidsbåt nå mykes opp. Det er påfallende, siden det hverken er, eller har vært, restriksjoner knyttet til bruk av fritidsbåt under korona-krisen. Kronikken er imperativ i formen, og fremfor å skrive bør, forteller generalsekretær Lind båtfolket hva vi må eller ikke må gjøre når myndighetene og samfunnet nå har vist oss båtfolk tillit slik at vi kan bruke båten i påsken. Men var det ikke kun Redningsselskapet som ikke hadde tillit til båtfolket, og derfor rådet oss til å bli på land?
Redningsselskapets budskap de siste ukene får meg til å tvile på deres motiver
Atle Knutsen, redaktør
Jeg tror jeg har bred støtte blant Redningsselskapets medlemmer og øvrige båtfolk, når jeg sier at en frivillig, humanitær organisasjon hverken kan, eller skal, fortelle meg hva jeg må gjøre når jeg er på sjøen. Det er heller ikke opp til Redningsselskapet å definere hva som er «unødvendig» båtbruk. Siden jeg, i likhet med svært mange andre, har en dyp vilje til å rette meg etter myndighetens anbefalinger og påbud i den situasjon vi er i, føles Redningsselskapets vinglete og uklare kommunikasjon bare som en illegitim maktutøvelse som tærer på motivasjonen som holder min dugnadsånd oppe.
George Orwells ord «nytale» fra romanen «1984» er fristende å ta i bruk i møtet med Redningsselskapets retorikk og lite konsistente budskap.
I kriser har vi stor vilje til å lytte til myndighetenes råd. Vi er også tilbøyelige til å ha en økt toleranse for å akseptere at myndighetene lemper på prinsipper som man normalt styrer etter. I sin bok «Sjokkdoktrinen» argumenterer forfatteren Naomi Klein for at det i kriser oppstår blindsoner hvor beslutninger fattes og makt utøves i et mulighetsrom som ellers ikke ville vært der. At en situasjon som den vi står i nå krever en klar rolleforståelse og ekstra varsomhet i utøvelsen av både formell og uformell makt, bør være åpenbart.
Redningsselskapets budskap de siste ukene får meg til å tvile på deres motiver: Søker de primært å informere og ivareta sikkerheten til folk som ferdes på sjøen, eller er dette kommersielt motivert og handler om å skape oppmerksomhet rundt egen virksomhet? Er det siste tilfelle, er det kanskje på tide at Redningsselskapet kalibrerer sitt moralske kompass.
Atle Knutsen, Redaktør
