Marinens superveteran

Beretningen om Shetlands-farten er fortalt mange ganger, men historien både kan og bør gjentas ofte. Det var ikke så mange personer som var direkte med i den «illegale» trafikken med flyktninger, soldater og ikke minst våpen, men disse motstandsfolkene ble viktige symboler i kampen mot okkupasjonsmakten.

Virksomheten ble i tillegg både åpent og stilltiende støttet av kystfolket, og represaliene som fulgte i kjølvannet av Shetlands-farten, ble innimellom dramatiske. Mest kjent er Tælavåg-tragedien, der en hel bygd ble utslettet og alle mennene sendt til konsentrasjonsleir som hevn etter en skuddveksling mellom Gestapo og norske agenter.

I begynnelsen foregikk trafikken med småbåter og fiskekuttere, noe som innebar enorm risiko. Bare i løpet av vinteren 1942–43 var tapene 10 fartøyer, med 44 besetningsmedlemmer og over 60 flyktninger.

Fra skøyter til jagere

I 1943 falt brikkene på plass. «Shetlandsgjengen» ble organisert under Den kongelige norske marine som spesialenheten NNSU (Norwegian Naval Special Unit) og overtok tre ombygde amerikanske ubåtjagere: «Hitra», «Vigra» og «Hessa».

«Hitra» tjenestegjorde som kystvaktbåt til 1953, og i 1959 ble alle tre båtene solgt. «Hessa» og «Vigra» gikk over i privat eie, og har forsvunnet ut av historien, mens «Hitra» først ble gitt til Croftholmen Sjøguttskole ved Brevik. Etter tre år som stasjonært skoleskip ble hun solgt videre til flere private eiere som alle ville bygge henne om til lystbåt, uten hell. 

På slutten av 60-tallet hadde så en kar fra Fredrikstad planer om å montere to 3000 hestekrefters lokomotivmotorer i båten, men ga opp prosjektet da noen ungdommer åpnet bunnventilene slik at båten sank. Vraket lå i Sverige og ble gitt til den svenske marinen.

I 1982 ble «Hitra» funnet ved en ren tilfeldighet. Takket være en gjeng entusiaster og en nasjonal pengeinnsamling ble «Hitra» kjøpt hjem, og et enormt restaureringsarbeid tok til. Først i 1987 kunne hun overleveres til Sjøforsvaret, nå som museumsfartøy.

Reddet med tysk bistand

Men problemene var ikke over. I 1999 var tiden defintivt ute for de originale, 16-sylindrede 1250 hk GM stjernemotorene. Ettersom Sjøforsvaret ikke kunne – eller ville – skaffe midler til nye maskiner, var det stor fare for at KNM «Hitra» skulle bli satt på land for godt.

En ny innsamling ble startet, og som en generøs historisk gest gikk den tyske dieselmotorfabrikken MTU Friedrichshafen inn som hovedsponsor og forærte to nye motorer. Pengegaver fra andre givere finansierte nye gir, og montering av de nye maskinene. MTU-motorene var mindre enn de gamle GM-dieselene, men «Hitra» er en museumsskute og har ikke lenger behov for å passere 20 knop.

– Dette er den viktigste enkeltoppgraderingen av en ellers nesten originalutstyrt båt, sa vernepliktig maskinist Kjetil Vonheim da Båtliv tok en nærmere kikk på «Hitra».

– Svært mye av det opprinnelige interiøret og utstyret er restaurert eller gjenskapt med historisk korrekte detaljer, supplerte en stolt skipssjef Karl Henriksen.

Og det skal ikke mye fantasi til for å føle stemningen om bord, selv om de færreste i dag kan forstå nervepresset på sjøfolkene og soldatene da de fartet mellom Shetland og Vestlandet i alt slags vær og under permanent fare for å bli senket av fly, miner eller tyske krigsskip.

70 år etter at hun ble satt i norsk tjeneste, er «Hitra» et flytende, unikt minnesmerke. Gå ikke glipp av et besøk om hun skulle dukke opp nær deg.

KNM «Hitra»

• Type: Modifisert klasse SC-497 ubåtjager
• Konstruktør: Sparkman & Stephens, 1941
• I tjeneste: 1943-1953
• Hjemmehavn: Haakonsvern, Bergen
• Eier: Marinemuseet
• Deplasement: 125 tonn dw
• Lengde: 34 meter
• Bredde: 5 meter
• Maskiner: 2 x 550 hk MTU 8V 183 TE 72
• Marsjfart: 15,2 knop
• Rekkevidde: 2500 nm ved 10 knop
• Våpen:

    1 stk Bofors L/60, 40 mm luftvernkanon

    2 x 2 stk 20 mm Oerlicon maskinkanoner

    2 stk 12,7 mm vannkjølte Colt mitraljøser

• Seilingsprogram:

forsvaretsmuseer.no/nor/marinemuseet