– Nei, kommunene kan ikke bare forby vannscootere

KOMMENTAR: Med tunnelsyn har ett fåtall kommuner meislet ut nye ordensforskrifter med den gamle paragrafen med maks fem knop - 400 meter fra land, kun for vannscooter som den sentrale delen av forskriftene.

Dette er den samme paragrafen som Vannscooterforskriften fra 2013 var basert rundt, og den samme som Vista analyse slo fast er farlig for brukere av vannscooter. Og nettopp dette var tungen på vektskålen for at forskriften fra 2013 ble opphevet 18 mai, sikkerhet må komme først. 

Friluftsorganisasjoner har sendt ut oppfordring til alle landets kommuner om å gjøre alt i sin makt for å strengt regulere eller aller helst forby vannscooter. Med en sterk hentydning til at kommunene nå kan gjøre stort sett hva de vil for å forby vannscooter, dette med forankring i en rekke lover. Blant annet i hovedsak Motorferdsel loven, Den sentrale fartsforskriften og Havne og farvannsloven. I tillegg finnes det også andre lover kommunene kan benytte for å regulere sine farvann for eksempel ut fra miljø hensyn.

Ikke over natten

Klima og Miljødepartementet skrev i sitt høringsbrev 23 desember at kommunene i alle år tidligere også har kunnet bruke de samme lovene til å regulere fritidsbåter, herunder vannscooter. Opphevingen av VSF (Vannscooterforskriften fra 2013)  skjedde ikke 1. mai som var antydet i høringen, men 18 dager senere. Noen meget få av landets 426 kommuner har uttrykt en stor misnøye over at VSF ble opphevet over natten slik de ser det. Akkurat den påstanden er nok en sterk overdrivelse, som ikke har rot i virkeligheten. Å ikke ta de nødvendige grep de kunne tatt for mange år siden for å regulere kommunale farvann, eller etter å ha fått signaler 146 dager i forveien, kan vel knapt kalles å gi kommunene liten tid å forberede seg på som de så høylydt hevder. Å tro at Klima og Miljødirektoratet ikke ville oppheve forskriften får stå for de enkelte kommunenes egen regning, de ble varslet om at dette var direktoratets innstilling i høringen.

At kommunene så svarer med å hasteinnføre de gamle forskriftens bestemmelser med en uvanlig og trolig ulovlig kort høringsfrist på 14 dager, må vel sies å være en dobbeltmoral vi knapt har sett maken til i norsk lokalpolitikk.

Ansvarlig for vannscootere og andre fartøy er nå i stor grad Samferdselsdepartementet, som har skrevet en veileder til kommunene angående mulighetene til regulering. Denne kom for de ivrigste kommunene i seneste laget, men Kystverket har hele tiden påpekt at de er rådgivende part for spørsmål knyttet til saken. Men kommunene sjekket aldri med Kystverket, og har i stor grad basert sin debatt og behandling på hva som er blitt skrevet i media og sin egen tolkning av loven. Den viktigste part i saken har man altså hoppet bukk over, og kystverket måtte til slutt ut å presisere.

«Kommunene kan ikke gjeninnføre den gamle 400 metersonen med 5 knop fra land» skrev Bjarte Buanes i Kystverket til VG 13 juli. Samme dag vedtok Sandefjord en forskrift basert på akkurat denne fartsbegrensnings-sonen.

Ordensforskrift eller fartsforskrift?

Kystverket har etter å ha jobbet som rådgivende part mot sine lokalkontor og andre interesserte gått ut med en offentlig presisering av kommunenes muligheter til å regulere kjøring med vannskuter.

Les hva Kystverket skriver her (ekstern lenke)

Som alle andre veiledende dokumenter i denne og kanskje andre saker, er offentlighetens trang til å svøpe alt man vil få frem inn i diplomatisk språkdrakt en utfordring også i dette tilfellet. Dette virker ofte lite oppklarende eller kanskje heller mer forvirrende, for de som ikke har like stor kjennskap til saken som forfatteren av veiledningene. For oss virker både Kystverkets og Samferdseldepartementets veiledere nokså klare i hva man ikke kan gjøre med hjemmel i loven.

Men i VG slapp altså Buanes fra Kystverket bomben vi i Norges Vannscooterforbund har ventet på i flere måneder. Og vi kan endelig benytte nok ett saklig argument mot farlige forskrifter, dette har vi holdt tilbake grunnet usikkerhet og heller fokusert på den store mengden andre argumenter mot regulering kun av vannscooter via Havne- og farvannsloven. Kommunene har i vannscootersaken ikke fått noen ny fullmakt til å regulere fartsbegrensninger gjennom endringen i malen 9a som brukes til ordensforskrifter i kommunens farvann og tilknyttede vassdrag. Dette slås krystallklart fast etter Kystverkets siste utspill.

Gjelder alle fartøy

Hva betyr det spør du kanskje. Kommunene kan behandle og vedta fartsbegrensinger i sin kommune, også i farled. Disse må etterpå inn til Kystverket for vurdering og eventuell godkjenning. Typisk 5- og 30-knops soner som allerede er etablert langs store deler av Oslofjorden, havner eller trange sund rundt om i landet, disse gjelder for alle fartøy. Dette gjøres altså gjennom en annen forskriftsmal og prosedyre en den mye omtalte 9a-malen som kommunene er bedt om å bruke i forbindelse med opphevingen av vannscooterforskriften. Viktigst når det gjelder fartsbegrensinger er at disse fremdeles skal godkjennes av kystverket, ikke av kommunene alene. I sin veileder skriver Samferdselsdepartementet følgende:

En lokal fartsforskrift vil gjelde for alle typer fartøy, med de unntak som er uttømmende angitt i den sentrale fartsforskriften § 6. Det er altså ikke anledning til å fastsette lokale fartsforskrifter med begrensninger kun for spesifikke fartøytyper, f.eks. for vannscootere.

Kommunene som ønsker å regulere kun vannscooter i farvann (sjø og tilknyttede ferskvann/elver) må altså gjøre det gjennom en ordensforskrift. Der kan de altså ikke regulere hastighet, men kun orden og prioritet av fartøy og lignende. Drømmen om å innføre den gamle 400-metersonen der bare vannscootere må kjøre 5 knop er og blir altså kun en drøm. Sikkerhets og diskriminerings marerittet for vannscooterførere ser altså ut til å være delvis over.

Sitat fra Kystverket: Kommunene kan ikke «gjeninnføre» de tidligere nasjonale forskriftene om maks 5 knops fart i et 400 meters belte ut fra fastlandet–spesielt for vannscootere.

– Lokale fartsforskrifter må i så fall gjelde alle typer fartøyer, og de må godkjennes etter en vurdering av Kystverket, opplyser Buanes.

Kommunene kan regulere flere måter og steder

Bruk av fritidsfartøy, da inkludert vannscooter er regulert av flere lover og forskrifter. Båtførerprøven er også påkrevd om du er født etter 1980. Vannscooter spesielt, er allerede forbudt i enkelte nasjonalparker, vernesoner og i mange elver og innsjøer.

De fleste av disse forskriftene er fra slutten av 90-tallet og er etablert på bakgrunn av datidens vannscooteres støy og bruksmønster. Disse gjelder den dag i dag, og må respekteres og følges, noe vi forventer brukere av vannscooter gjør. I ferskvann mindre enn 2 kvadratkilometer er motorferdsel uansett forbudt, noe som gjør at ikke veldig mange innsjøer i landet trenger ekstra regulering, de få dette gjelder er stort sett allerede regulert for 15-20 år siden. At disse trenger å tas opp til ny vurdering tatt i betraktning den teknologiske utviklingen både støy og miljømessing er klart, men den diskusjonen tar vi ved en senere anledning.

Havne og farvannsloven gir en teoretisk mulighet for å forskjellsbehandle vannscootere i forhold til andre fartøystyper, men i praksis mener vi dette ikke vil være mulig de fleste steder. Dette fordi kravene til dokumentering av behovet for regulering og områdene man faktisk kan regulere, er så små og spesifikke, at de ikke er mulig å innfri per i dag. Jo større områder man vil regulere, desto vanskeligere blir det i henhold til loven. Forbud i en hel kommune er så og si umulig å forsvare slik loven krever man må gjøre. I tillegg må man vise til hvorfor kun vannscooter skal reguleres i det aktuelle området.

Det finnes også bedre muligheter i andre lovverk enn Havne og farvannsloven å regulere de fleste slike aktuelle områder kun for vannscooter, for eksempel verneområder. 

Dette sier Kystverket om kravene om man vil regulere: Kommuner står ikke fritt til å forby eller regulere vannscooterbruk gjennom lokale ordensforskrifter. For det første fastslår forskriftsmalens § 9A at slik regulering kun skal skje for å ivareta hensynet til trygg ferdsel, forsvarlig forvaltning av farvannet, miljø eller friluftsliv. Videre stiller havne- og farvannsloven §§ 14 og 42 som ytterligere vilkår at ett eller flere av de nevnte hensyn gjør denne reguleringen påkrevd. I dette ligger at kommunene må foreta en konkret fagvurdering, hvor hensyn til trygg ferdsel, forsvarlig forvaltning av farvannet, miljø eller friluftsliv gjerne må veies opp mot hensynet til dem som reguleringen retter seg mot eller særlig berører.

De lokale omstendighetene må altså gjøre det påkrevd at man foretar denne reguleringen. Eksempler kan være at vannscooter beviselig har, eller kommer til å ekstrem påvirkning på dyreliv, eller ved å kjøre i ett område hindrer nyttetrafikk i trygg ferdsel. Da på en annen måte en andre typer fartøy på sjøen. Det holder altså ikke som Tjøme kommune gjorde i sin begrunnelse å si at «det synes å være en utbredt oppfatning at vannscootere representerer noe nytt innen båtlivet». For så å vise til Vista Analyse sin rapport der rådmannen siterer at det som står i rapporten motsier det negative man ønsker å få frem om vannscooter. Men at man antar at vannscooter kanskje allikevel påvirker feks miljøet negativt.

Avslutningsvis påpeker Kystverket altså at de negative følgene for de som rammes av forbud eller regulering skal vektlegges. Sikkerheten til vannscooterførere skal altså veie tungt og på lik linje med andre brukere av farvannet.

Det er Kystverket som har myndighet i hoved- og bi-leder i Norge. Dette betyr at store deler av kommunenes farvann ikke kan reguleres fritt av kommunene. Mangelen på kommunenes respekt for dette har nok også trigget Kystverket til å gå ut å presisere i denne saken. Flere kommuner har i sine forslag til forskrifter ikke engang registrert sin innskrenkede myndighet, før importøren BRP og brukerorganisasjonene gjorde kommunene oppmerksom på problematikken. Kommunens svar på den kritikken og mangel på grundig saksutredning kan leses her:

Nøtterøy Kommunes rådmann anbefaler ikke vannscooterforskrift

Sitat Nøtterøys Rådmann: «Avslutningsvis vil rådmannen peke på at «hoved- og biledsunntaket» burde være langt klarere kommunisert fra sentrale myndigheter. Dette gjelder både i forbindelse med høringen vedr. oppheving av den sentrale vannscooterforskriften, og i det nye veiledningsmaterialet. Som i Nøtterøys tilfelle, kan hoved- og bileder innebære store begrensninger i kommunenes mulighet for å fastsette lokale ordensforskrifter - en mulighet som ble fremholdt som et viktig argument for å oppheve den sentrale forskriften.

Konklusjon

Det bør ikke innføres lokal ordensforskrift etter havne- og farvannsloven nå med sikte på å

regulere vannscooterbruk i Nøtterøy kommune.»

Rådmannen tar altså ikke på seg ansvar for at saksbehandlingen ikke avdekket utfordringen med manglende myndighet i farledene, men legger skylden på at sentrale myndigheter ikke har kringkastet dette godt nok. På tross av dette trumpet altså Nøtterøys ordfører gjennom ett endret forslag som du ser bilde av ovenfor, dette ble merkelig nok vedtatt av kommunestyret. At dette er ulovlig regulering i allerede etablerte 5 knops soner gjør vel strengt tatt ikke saken bedre. Man kan lure på hvor store ressurser kommunene har brukt behandling av disse sakene, uten at de fører til noe som helst. 

Desinformasjon

I ett innlegg i Tønsberg blad denne uken ble overskriften til ett innlegg jeg skrev «Kommunene kan ikke forby vannscooter». Ett par karer ble meget provoserte over dette, nå var dette en underliggende taktikk med innlegget, men da i hovedsak for å få en reaksjon fra en annen ordfører enn Tjømes. Overskriften og innlegget inneholder ingen desinformasjon som det ble hevdet ett par dager senere av Varaordfører i Tjøme i artikkelen «Desinformasjon av vannscooterimportørene». Lasse Heimdal fra Norsk Friluftsliv mente at overskriften var feil i mitt innlegg, og at det hele var #fake news.

Morsomt at nettopp Norsk friluftsliv som skulle si akkurat det, vi har jo blitt kjent med deres meget lettsindige omgang med fakta de siste 6-7 måneder. Og de er jo eksperter på å manipulere overskrifter.

Deres egen overskrift og løgn om at «75 prosent av landets kommuner ikke ønsker å likestille vannscooter med båt» er blitt gjentatt så ofte at den er nesten en etablert sannhet. Lite vet folk flest at man kun baserer dette på litt over 100 svar fra landets 426 kommuneadministrasjoner, og at 43% av stemmene ble fjernet, fordi de ikke hadde noen formening om saken.

Norsk friluftsliv har flere slike utsagn og fakta manipulasjon på samvittigheten, og enhver som ettergår dem ser at de er mestre på å manipulere fakta og selv øse ut #fake news. Å beskylde andre for å gjøre det samme vil selvfølgelig være neste steg i media krigen mot vannscooter.

Ordførernes vannscooter arroganse

Samme dag som Kystverket gikk ut i VG med en tredje presisering av av kommunene ikke kunne innføre de gamle 400m 5 knops sonene, sendte Ordfører i Sandefjord inn sin forskrift med akkurat slik ulovlig ordlyd. Sandefjords ordfører hadde av kommunestyret fått mandat til å vedta forskriften på egenhånd, med mindre «vesentlige høringssvar» kom inn i løpet av høringsperioden. Importørene, forhandlere og brukerorganisasjonene sendte vitterlig inn vesentlige høringssvar. Og når til og med Kystverket går ut i landets største avis og konstaterer at den forskrift og ordlyd han har liggende på pulten er ulovlig, hva gjør så Sandefjords ordfører? Jo da han vedtar forskriften på sitt bakrom og sender den inn til Lovdata, vel vitende om at den er ulovlig.

En god dag for lokaldemokratiet og rettsstaten Norge.

Overivrige ordførere og lokalpolitikere har villig fulgt Norsk Friluftsliv og andre organisasjoners oppfordring til å forby vannscooter. Felles for alle disse er at ingen har satt seg godt nok inn i loven kommunene må bruke for å regulere vannscooter spesielt i sjø.

Varaordfører i Tjøme Carl-Erik Grimstad sa til aftenposten: «-Dette handler først og fremst ikke om jus, men om politikk.»

Det er selvsagt helt feil, dette handler om jus hele veien og all politikk må utøves innenfor lovens ramme.

De fem kommunene som har vedtatt vannscooterforskrift til nå, har alle vedtatt forskrifter med manglende hjemmel i loven.  Og har i tillegg brutt forvaltningsloven under behandling av forskriftene. Disse er derfor alle nulliteter, ett lite spørsmålstegn må settes til Tjømes totalforbud på hver side av kommunens farleder. Dette vil lovlighetskontrollen kunne gi svar på etter sommeren. I mens er det klart at folk som bor i Tjøme i følge ordføreren får lov å kjøre i farled, men får ikke kjøre inn til land om de vil hjem.

Det må altså nevnes at Kystverket har myndighet i store deler av kommunenes farvann i hoved og bi-leder. Dette betyr at områdene man kan regulere for bruk av fritidsbåt ofte er meget små, og som en politiker i Tønsberg kommenterte. «Er det virkelig noe poeng å bruke så mye tid og resurser på å denne saken, områdene vi kan regulere er uansett veldig små.»

Det er sommer i Norge og vi vil nok ikke se mye til konsekvensene av disse lokaldemokrati fadesene før kommunestyrene samles igjen i september. Min oppfordring er at politikere i de aktuelle kommunene sørger for at det sendes inn krav om lovlighetskontroll på riktig måte. Vi ber også politiet sette seg godt inn i saken, slik at de ikke skriver ut forelegg på uriktig grunnlag. Vårt håp er at Kystverket eller departementet selv tar tak i disse forskriftene omgående og opphever disse.

Ikke oppnåelig

Norges Vannscooterforbund vil presisere at vi ikke er mot nødvendig regulering av ferdsel i farvann eller vassdrag, men vi forventer at kommunene nå innser at de må følge lovverket og de krav loven stiller når de ser på disse prosessene. Hastverk er som kjent lastverk.

Drømmen om den gamle 400 meters fem-knopssonen kun for vannscooter er altså ikke oppnåelig.

Spørsmålet blir nå bare om kommuner velger å innskrenke friheten til alle landets 850 000 fritidsbåter grunnet hatet mot 8000 vannscootere. Eller vil vi snart få oppleve at vannscooter er likestilt med andre ulike typer fritidsbåter, slik regjeringens mål og ønske er.  Fartsbegrensningene i 400/800m sonene kommunene feilaktig har innført ville i praksis ha vært gjeldende for alle typer båt, om det hadde vært omsøkt på riktig måte og godkjent av Kystverket. Er det slik vi ønsker at vår kyst skal reguleres?

Jeg skal nå finne frem en lakrispipe, redningsvest og hjelm og ta en flott tur på sjøen.

Vi ønsker alle en trygg sommer på sjø og land, der alle følger lover og regler, både båtfolk, politikere rådmenn og ordførere!