Er det ingen som er stolte av at vi bygger båter i Norge?

I Norge har vi hatt stolte båtbyggertradisjoner i over 1000 år. Helt siden vikingtiden har vi bygget verdens beste båter. I dag virker det nærmest som om båtbyggerkunsten er i ferd med å dø ut. Det er i alle fall merkbart færre båtbyggere. I dag bygger vi like gjerne båtene våre i Polen. Det betyr kanskje ikke så mye hvor vi bygger båtene lenger heller, bare de fyller sin funksjon? Det er mye dyrere å bygge båter i Norge, får vi ofte høre. Vi har ikke fagfolkene, hører vi også gjerne, som årsak til at norske båtbyggere gir opp, og flytter produksjonen til utlandet. Er det så farlig hvor båten bygges da? Holder det ikke at det er norske eiere og norsk design? Hadde vi vært like stolte av Osebergskipet om det var bygget i Gdansk?

Tidligere var det båtbyggerier på hver en odde. I Kragerø bygget vi båter på Røhmerverven, Heuchverven, Slippen, Tangen, Skåtøy, Borteid og i Kjølebrønd, for å nevne noen. Til og med på Arøy ble det bygget båter da jeg var barn. Fisker og båtbygger Paul Nilsen bygget fiskebåter med fiskerom og skvær atterende med et løp i vannet, som få kunne gjøre ham etter. Det klang og det sang fra Tangen, så vi hørte det helt ut til Langøy. Når det gikk bra for Tangen var alle i Kragerø glade. Når det gikk dårlig for Tangen var alle bekymret. Kragerøterna som ble bygget lokalt i Kragerø ble Norges største seilende trebåtklasse. Hvor er de som skulle ta opp arven og bygge terner og prammer og kogger som Kragerø tidligere var så kjent for?

Jeg tror at stoltheten over å bygge båter i Norge er mye viktigere enn vi forstår.

Kanskje mangler vi gründerne? De som slo seg gjennom vestveggen for å bygge båter som de trodde på. I Asker bygget Anker og Jensen båter med så vakre linjer, at de lå som smykker på vannet. Linge bygde 20.000 båter. Wesling, Soling Fjordling og Windy. Folk kjøpte ikke bare Linge-båtene fordi de var av god kvalitet, men også fordi de ble bygget i Norge. Vi var stolte over båtene våre. Og av båtbyggerne. Hvor har det blitt av denne stoltheten i dag?

Politikerne skryter ofte av at de er gode på å legge «forutsigbare rammebetingelser.» Det eneste som virker forutsigbart for tiden er at det blir høyere renter, og økende skatt på arbeidende kapital, skjerpede HMS -krav og høyere avgifter. Det blir det dårlig stemning av hos produsentene og hos båtkjøperne. Til slutt blir det så kostnadskrevende at selv ikke den norske staten bygger båtene sine i Norge. Lavkostlandene vinner anbudene. Hvis ikke engang staten selv har råd til å bygge båter i Norge, hvem skal da gjøre det? Da er plutselig ikke norske arbeidsplasser så mye verdt likevel.

Så skal vi selvsagt ikke bli så proteksjonistiske at vi ikke skal kunne kjøpe våre båter i utlandet eller anerkjenne godt håndverk i Polen. Men for Norge og norsk båtbransje vil det være avgjørende at ikke stoltheten over å bygge båter i Norge forsvinner. Det er denne stoltheten som skaper norske arbeidsplasser, beholder fagfolkene og skaper marked og innovasjon. Mister vi den mister vi også en 1000 år gammel båtbyggertradisjon i Norge.

Jeg er i alle fall stolt over norske båtbyggere. Over norske båter. Over norske gründere. Hjertet banker litt ekstra for de båtene som blir til i Norge. Gjør ditt? 

Les også:

En av tre båter fra Polen

Polen har seilt opp som det store båtbyggerlandet i Europa. Målt i verdi var en av tre båter som ble importert i første halvår fra Polen.

Viknes permitterer produksjonsmedarbeidere

Viknes Båt og Service på Askøy utenfor Bergen har permittert ti ansatte.

Millioner til trebåtbygging

Kunnskapen om bygging og bruk av norske tradisjonsbåter står i fare for å forsvinne, mener Forbundet Kysten. Det håper de nå å motivirke ved å støtte lokale prosjekter med millionbeløp gitt av Sparebankstiftelsen DnB.